The Devil’s Guide to Hollywood: The Screenwriter as God! (Joe Eszterhas, 2006)
En litt annerledes manusbok i dag, og dette er en riktig godbit. Tittelen på denne blogposten kunne vært Den artige manusboka, Den skremmende manusboka, Den nyttige manusboka eller til og med Den beste manusboka, men av respekt for forfattaren sjøl, Joe Eszterhas, måtte det nesten bli den sataniske manusboka. Eszterhas har nemlig et image å pleie.
På 80- og 90-tallet var Eszterhas den mest beryktede av manusforfatterstjernene. Flere manusforfattere hadde forholdsvis høy mediestatus på den tida, blant annet Shane Black, Brian Helgeland og Chris Colombus (alle med påfølgende fine regissørkarrierer), men størst av alle var Joe Eszterhas. Og ingen var så skummel.
Eszterhas skriver om sin bakgrunn og oppvekst i en annen bok, Hollywood Animal, og jeg skal ikke komme mer inn på det her, annet enn at denne bakgrunnen forklarer hvorfor Eszterhas ser ut som en som ikke er redd for noe: Fordi han ikke er det. Og i en bransje og en by (Hollywood) der makt er den høyeste av alle dyder (nest etter penger og berømmelse, men de henger jo sammen), gjorde denne egenskapen at mektige folk var vettskremte for vår kjære Joe: Dette var en som ikke kunne kontrolleres. Så lenge han skrev kassasuksesser var det imidlertid ingenting å gjøre med – Eszterhas satte rekorder med sine spec-manus (som f.eks. Basic Instinct, Showgirls, Jade m.fl.), og for en stund var han uangripelig.
Hvordan skal du ta innersvingen på en fyr som selger tre setninger på en serviett for 4 millioner dollars? Historien har versert i ulike versjoner gjennom årene, og beløpet varierer fra 3,7 mill til 4,7 mill, men poenget er vel strengt tatt det samme. En stund, for noen mennesker, var Joe Eszterhas en gud.
Eller, som han selv ville sagt, en djevel.
Og dette er altså djevelens håndbok til Hollywood, og for en håndbok det er! Boka er delt inn i 12 deler med overskrifter som «Learning the Business», «Writing the Script», «Selling the Script» og «Inspiring the Actors», og foreløpig ser alt svært så tilforlatelig ut. Disse kapitlene er igjen delt inn i en eller flere leksjoner, og titlene på disse kan kanskje bedre beskrive hvor enestående denne boka er: «Ideas Are Poison!» og «Slit a Vein and Drip It on the Page!» og «Fight, Write, Throw Up, and Keep Writing!» (ja, alle med utropstegn!). Disse leksjonene er igjen en salig blanding sitater, anekdoter og en og annen personlig formaning fra Eszterhas selv (for eksempel skriver Eszterhas at alt annet enn å skrive på spec (altså å skrive for egen regning for så å presentere det ferdige manuset til produsenter) er hyklersk og ødelegger din kreativitet…).
Hvis du vil ha frekke historier om Hollywoods stjerner og notabiliteter, så finner du dem her også. Eszterhas sparer ikke på noen ting. Robert McKee får gjennomgå som han aldri før har gjort, allerede i forordet.
Denne boka kan anbefales for en manusforfatter som trenger en forandring, for eksempel ved at du a) ennå ikke har begynt din karriere, b) er inne i en bølgedal eller c) lurer på om du like gjerne skal gjøre slutt på alt. For all del, den er artig å lese for alle som er interessert i film, men som selvhjelpsbok for manusforfattere hører denne til i samme skuff som narkotika og atomvåpen – det vil si en siste utvei.