Rebel Without a Crew: Or How a 23-Year-Old Filmmaker with $7,000 Became a Hollywood Player (Robert Rodriguez, 1996)
Jeg har blogget om manusbøker en stund og har fortsatt mange bøker jeg har lyst til å fortelle om, men etter at jeg skrev om Into the Woods har det vært vanskelig å finne den neste. Den foreløpig siste boka var Screenwriting 434 fra 1993. Det er en klassiker, og fortjener å nevnes av den grunn. Men det som gjaldt for manusskriving på 90-tallet er ikke like gangbart lenger. Om 80-tallet var motebildets kitschtid, var 90-tallet på mange måter filmen og filmmanusets.
I bunken av manusbøker jeg ennå ikke har blogget om, ligger filmskaperen og tusenkunstneren Robert Rodriguez’ beretning om hvordan hans første film El Mariachi ble til. El Mariachi er en ganske enestående film, den danner et skille mellom to epoker samtidig som den bygger bro mellom film-kitsch og no-budget indiefilm. Boka heter Rebel Without a Crew, og er en minst like interessant som film- og manuslitteratur som El Mariachi er som film.
Jeg husker godt første gang jeg så Robert Rodriquez’ spanskspråklige debut El Mariachi. Pressevisning i Prinsen kinosenter i Trondheim. Året var 1993, og Pulp Fiction var fortsatt noen måneder unna. Man satt med en følelse av at amerikansk film gikk på tomgang og at endetiden var nær (skjønt, i ettertid ser jeg at 1993 var et fantastisk år for amerikansk film). Men det skjedde spennende ting andre steder i verden. Bad Boy Bubby fra Australia, for eksempel. Eller Nikita fra Frankrike. Originale og likevel klassiske historier med både friskhet og bred appell. Jeg visste minimalt om El Mariachi da Carlos Gallardo spaserte sine slitne cowboyboots inn på den øde landeveien som fylte lerretet. El Mariachi fra Mexico. Hm. Kunstfilm da, sikkert? Okei.
Neida.
El Mariachi er røff i kantene. En riktig pulp-film der klisjeene ligger tjukke utenpå hverandre, men heldigvis nesten alltid med en uventet vri, om så bare gjennom hvor langt han våger å dra dem. Det er en fysisk filmopplevelse så god som noen. Ikke nødvendigvis gjennom hvor gripende eller hvor filosofisk den er (selv om den kanskje er det også), men gjennom hvor hemningsløs og sprø den er. Den er som en hjemmelagd tegneserie. En punklåt fra garasjen. Og punchlinen er: Det ble laget for 7000 dollars!
Rebel Without a Crew er Rodriguez dagbok som begynner i 1991, da han bestemte seg for å lage en billig rett-på-video-film, og helt fram til februar 1993, da han våkner i en hotellsuite i New York og leser gode kritikker i New York Times og New York Post etter at den samme filmen er sluppet på 90 kinoer over hele USA.
Det er en rags-to-riches-historie. Enten har Rodriguez levd et liv vi ellers bare kjenner fra eventyrene, ellers så vet Rodriguez også litt av hvert om å krydre detaljene og dra på i svingene. Ikke vet jeg, men boka er i alle fall god og inspirerende.
Det har skjedd mye med både produksjon og distribusjon av film på de 25 årene siden den billigste måten å lage El Mariachi på var å skyte den på 16 mm-film og klippe den med to videospillere. I dag kan hvem som helst rette smartphone-en sin mot noe interessant å få fullt brukbare bilder, og laste det hele opp til Vimeo eller Youtube eller Facebook i samme sekund. Utfordringen er ikke lenger å få det du har laget ut i verden, men det handler fortsatt om å bli lagt merke til. Innstilling trumfer det meste og flaks har en tendens til å finne den som gjør seg tilgjengelig for den.
Med El Mariachi gikk Robert Rodriguez imot all konvensjonell visdom om hvordan man skaper seg en karriere innen film. Rebel Without a Crew forteller hvordan han velger sin egen vei og demonstrerer at det når alt kommer til alt, egentlig ikke finnes noen regler.