Månedlige arkiver: mai 2018

Den post-pedagogiske manusboka

Is There Life after Film School – In Depth Advice from Industry Insiders (Julie MacLusky, 2003)

For 65 millioner år siden døde de fleste dinosaurene ut. Like etter det slapp jeg ut fra filmskolen på Lillehammer, som manusforfatter. Hukommelsen er ikke alltid til å stole på, men jeg husker tilbake på de første årene etter skolen som en tid full av muligheter, full av potensiale.

Det underlige er at den gangen opplevde jeg det ikke slik i det hele tatt. Jeg syns det var vanskelig å få karrieren som manusforfatter i gang. Noen få muligheter bød seg umiddelbart, men ofte hadde de en tendens til å nulle hverandre ut, eller simpelthen renne ut i sanda. Jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre for å fart på sakene, men, ettersom vi var første kull ut, var det få jeg kunne spørre til råds. Norsk film var dessuten i stor endring på denne tida. Det som gjaldt i går var irrelevant, og ingen kunne vite hva morgendagen ville bringe. Det føltes som om jeg sto og spant. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre.

Min erfaring er nemlig at du aldri blir så attraktiv for arbeidsgivere eller samarbeidspartnere som når du er ung og lovende. Man skulle jo tro at man ble mer verdifull jo mer erfaren man ble, og noen ganger er det jo sånn også, men når du kommer ut fra filmskolen er du som en fremmed frukt. Folk er nysgjerrige. Så lenge du sørger for at folk vet navnet ditt (og «alle» i filmbransjen vet hvem som kommer ut fra filmskolen), så vil folk gi deg en sjanse.

Men du må være villig til å starte på bånn.

Men tilbake til Julie MacLuskys bok. MacLusky er forfatter og lærer, og da denne boka ble utgitt underviste hun i manusskriving ved Chapman University i California. Der møtte hun mange bekymrede studenter som lurte på hvordan livet etter skolen skulle bli. Bekymringen er ikke ubegrunnet. Problemet med en praktisk filmutdanning, sett i forhold til for eksempel en jus- eller medisinutdanning, er at sjansen for en relevant jobb ligger et godt stykke under 100%.

Hun så hvordan noen viet seg fullt og helt til studentproduksjonene, i den tro at de ville få Hollywood til å sperre øynene opp og gi dem en godt betalt jobb på flekken. Andre droppet ut halvveis, og valgte å jobbe seg opp fra gulvet, hvor nå det måtte være. Og andre igjen, ga opp hele karrieren, selv etter å ha brukt en liten formue på utdanningen.

Hva fungerer best og hvordan kan du lykkes?

MacLusky intervjuer her et knippe filmarbeidere, for det meste manusforfattere og produsenter, om hvordan overgangen mellom filmskole og arbeidsliv var for deres del.

Resultatet er interessant og inspirerende. Det er jo selvfølgelig mange veier opp og frem, men det finnes muligens også noen fellestrekk for de som klarer det.

I disse dager avslutter et nytt kull sin filmutdanning på Lillehammer, og omtalen av dagens manusbok er tilegnet dem. Jeg ønsker dem lykke og fremgang, og håper de er snille med meg når en gammel og grå manusforfatter banker på døra deres for å be om jobb.

Den legendariske manusboka

Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 1983)
En av de legendariske manusbøkene er Adventures in the Screen Trade, av den legendariske manusforfatteren William Goldman (Butch Cassidy and the Sundance Kid, All the President’s Men, Maverick m.fl.), og den er ikke engang en manusbok.
 
Så hva er det da? Dette er Goldmans memoarer, per 1983. Grunnen til jeg må regne den som en manusbok, er at han raust inkluderer noen ord om hvordan man (eller iallfall William Goldman) skriver manus, hvilket er en leksjon fra en av de definitive mesterne.
(Min teori er at det er umulig for en manusforfatter å skrive en selvbiografi uten også å skrive om hvordan man jobber. Liv og «arbeid» går altfor mye opp i hverandre til å la være. Arbeidsprosessen er personlig, definerende, og mystisk. Det er muligens det spørsmålet mesterne oftest blir stilt i møte med andre manusforfattere.)
Nær samtlige av Goldmans produserte manus går for å være av høy kvalitet, og boka inkluderer ett av hans aller beste – Butch Cassidy and the Sundance Kid. Det stemmer. Hele manuset er med i boka. Det er et fantastisk manus å lese (Goldman er også en anerkjent prosaforfatter). Og, dette er en floskel, men du kan faktisk se filmen spille seg ut foran deg, takket være hans subtile direksjoner for klipp og foto. Dessverre skriver man ikke manus på denne måten lenger, om man noen gang gjorde det.
Han starter ikke en gang scenene med «INT.» eller «EXT.».
 
Han deler ikke engang manuset inn i scener.
 
Goldman skriver tagninger. Han skriver film.
 
Resten av boka er like velskrevet som manuset. Goldmans liv er en inspirasjon for enhver manusforfatter, men også en formaning. Innholdet veksler mellom store oppturer og ditto nedturer, og fortellerformen er preget av kynismen hos en som har vært i «krigen» litt for lenge. Det er tydeligvis røft der oppe i elitedivisjonen.
 
Han filosoferer over tingenes tilstand, og backer sitt syn med med eller mindre vilkårlige statistikker og lister. Som vitenskap er det tvilsomme greier, men som litteratur er det kostelig. Hollwood er et sted som er fullt av galskap, ser det ut til. Og Goldmans forklaring er etter hvert blitt en velkjent beskrivelse av Hollywood:
 
Nobody knows anything.
Legendarisk!

Den kule manusboka

Dan O’Bannon’s Guide to Screenplay Structure (Dan O’Bannon with Matt R. Lohr, 2012)

En annen manusbokforfatter (foruten Blake Snyder) som døde i 2009 var Dan O’Bannon (1946-2009), og i likhet med Snyder var han en av de som hadde en karriere som manusforfatter å slå i bordet med. O’Bannon er en fantastisk ydmyk fyr, som ikke er redd for å innrømme at han ikke vet alt. Tvert i mot begynner han boka med å fortelle om hvor slitsomt det var å ikke ha peiling, og måtte finne opp kruttet på nytt hver gang han begynte på et manus. Det måtte da finnes enklere måter å gjøre dette på? Han forteller om sin jakt etter innsikt og deler sine funn med oss. Han sverger på at han selv brukte sin egen metode, og at hvert eneste av de manusene han skrev «fungerte», fordi modellen fungerer.

O’Bannon gjengir også et par mystiske sider fra ett av sine mer kuriøse manus, som… Ja, han demonstrerer med stor tydelighet at det viktigste er å formidle filmen på papir, med alle midler – inkludert rare marger.

Han påstår at han egentlig hadde lyst til å holde igjen det viktigste, det han kaller «hedonistic adaption», men at kona overtalte ham heldigvis til å ta med det også.

Dan O’Bannon gikk med bukseseler og sløyfe, hans første film Dark Star er co-skrevet og regissert av John Carpenter, og O’Bannon spiller selv en av hovedrollene, som den paranoide romfareren Pinback. Med andre ord tyder svært mye på at Dan O’Bannon var en kul fyr, og derfor er boka hans den kule manusboka.

Og dessuten har Roger Corman skrevet forordet.

O’Bannon kaller sine få, simple prinsipper for «Dynamic Structure». Modellen er enkel og utvilsomt «riktig», men selv finner jeg at det er noe som mangler. Det er noen detaljer her som O’Bannon lar være å ta med, ting han kanskje anser som selvsagte, eller kanskje han ikke en gang tenker over dem selv. Han var en dyktig manusforfatter (og regissør), så jeg er ikke i tvil om at hans metode virker, men kan hende virket den aller best for ham selv. Hvilket leder meg til følgende konklusjon: Alle kan lage sin egen modell, og det kan du gjøre ved å studere noen filmer du liker, se hva de har til felles, og forsøke å bruke de samme fellestrekkene i det du selv skriver. Det var vel det folk gjorde før manusbøkene kom? Er det ikke det musikere gjør? Forfattere? Poeter? Noen av dem, i hvert fall.

Men boka inneholder et par ting til som gjør at den kanskje ikke er så bortkastet likevel: For det første er det en underholdende og litt tankevekkende fortelling om en manusforfatters karriere. For det andre gir han et kort resymé av en del alternative modeller som du like godt kan regne inn i allmenndannelsen med en gang: Robert McKee, Lajos Egri, Syd Field og Howard & Mabley. Også er det den der med hedonistic adaption, da. Jeg har ikke sett det noe annet sted.

Dan O’Bannons medforfatter, Matt R. Lohr, var en manusstudent ved Chapman University, der O’Bannon underviste. Da O’Bannon døde i 2009, hadde han skrevet et utkast til denne boka. I samarbeid med O’Bannons enke, Diane O’Bannon, påtok Lohr seg å ferdigstille den. Og takk og pris for det. For det er en kul bok.

Den siste manusboka

Save the Cat – The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need (Blake Snyder, 2005)

Blake Snyder (1957-2009) var en håndverker som hadde mange triks å lære bort, ikke minst hvordan du skal selge ei manusbok. Save the Cat! fra 2005 har en undertittel som er vanskelig å ignorere: «The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need». Hva mente han egentlig med det? Jeg undres, fordi han skrev vitterlig to bøker til, og selv om de ikke er absolutt obligatoriske, så er de vel ikke mindre anvendelige enn de fleste andre manusbøker? Hans salgstriks er naturligvis det han ikke skriver, men som ligger implisitt: Du trenger denne boka.

Og det er ikke helt riktig.

Men ikke helt feil heller.

Save the Cat! skiller seg fra de fleste manusbøker, ved at Blake Snyder selv hadde vært i krigen. I over 20 år levde han godt som manusforfatter i Hollywood, og han hadde mer praktisk erfaring enn de fleste. For fagfolk som Snyder går det et skarpt skille mellom det som virker og det som ikke gjør det. Snyder bryr seg ikke om kunstneridealer, her handler det om hva som må til for at publikum ikke skal føle seg snytt. Snyder ville aldri ha skrevet manuset til Hiroshima Mon Amour, men heller ikke til Dis. Han velger de trygge løsningene. Trygge, men effektive.

Snyders store bidrag til manusbøkenes teoretiske kanon er «Blake Snyder’s Beat Sheet» (forkortet til BS2), der han deler handlingen i en spillefilm inn i 15 trinn, fra Opening Image til Final Image. Alle historier handler om endring, og de 13 beat-ene i mellom, utgjør både et rammeverk og et begrepsapparat som hjelper deg til å strukturere denne prosessen på en måte som framstår som effektiv og (paradoksalt nok) organisk.

Snyder prøver seg på noen forklaringer på hvorfor det må være slik, men det spiller mindre rolle. Det viktigste er at det faktisk er slik. Dette fungerer. Og det er rom for storhet innenfor denne strukturen! Spiker kan du bruke til både slott og hytter, og Snyder er som en snekker som vet hvordan du slår i en spiker, men ikke hvorfor det bør gjøres akkurat slik. Men hvem bryr seg vel om det hvorfor når det du vil er å bygge et hus?

Alle som har hatt sommerjobb hos håndverkere vet at de gjennom årenes løp har lært seg en del personlige triks. Det er mange veier til Rom, men om du bare velger en som fører fram så trenger det ikke være mer komplisert enn som så. Og Snyder kan jammen sine triks, og hans er slett ikke noe dårligere enn andres. Om du ikke skriver et mesterverk ved hjelp av BS2, så er det sannsynligvis deg det er noe i veien med, ikke BS2.

Uavhengig av hvordan du skriver deg fram til siste side, vil BS2 være et verdifullt analyseverktøy før du tar fatt på neste utkast. Du er nødt til å øve for å bli god til å bruke et verktøy (selv en hammer!), og i begynnelsen kan et spesialverktøy kjennes unaturlig eller til og med ineffektivt om du ikke kan kunsten. Vil du få fullt utbytte av BS2 må du bruke det igjen og igjen, og en dag føles det kanskje så intuitivt at det lar deg få mesterverket ned på papiret.

Og det var omtrent så mange analogier til håndverksfag jeg kom på i farten.

Den første manusboka

Screenplay – The Foundations of Screenwriting (Syd Field, 1979)

Mitt velbrukte eksemplar av Screenplay

Som ung og uskyldig film(vitenskap)student i Trondheim på midten av 90-tallet var det vanskelig å finne noe eller noen som kunne lære meg å skrive et filmmanus. Da jeg intervjuet regissør og manusforfatter Emil Stang Lund i forbindelse med presseturneen for hans andre spillefilm Jomfruene i Riga, grep jeg sjansen og spurte hvordan jeg skulle lære meg dette esoteriske håndverket. Det vil si, jeg våget ikke med en gang, jeg sendte ham et brev noen uker senere. Svaret var kort og greit: Les Screenplay av Syd Field.

Screenplay fra 1979 er den første boka som virkelig ble lansert som en «how-to» bok for manusforfattere. For alle som ikke vet stort om filmmanus på forhånd, er den noe av en åpenbaring. Hovedbudskapet er at det finnes en perfekt måte å konstruere manus på, et paradigme, og at alle vellykkede filmer benytter dette paradigmet. Field etablerte tre-aktsstruktur, inciting incident og plot points som begreper innenfor manusskriving for en hel verden, bokstavelig talt, og jeg har en mistanke om at en filmhistoriker vil kunne finne fundamentale forskjeller på filmer lagd før og etter Screenplay kom ut.

Syd Field (1935-2013) var førstemann ut, så han måtte gjøre en del grunnarbeid. Definisjoner måtte på plass, betraktninger over hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det han kom fram til er anvendelig og tidløst. Hans tre-akts-paradigme holder fortsatt vann, den ideelle plasseringen av plot points i en historie er så spot on at det nærmest synes naturgitt.

Field skrev flere bøker, bla The Screenwriter’s Workbook og The Screenwriter’s Problem Solver, der han utvidet og gikk i mer detalj på sine teorier. Han hadde meg bekjent ingen stor karriere som manusforfatter, men både han og bøkene hans må regnes med som klassikere innen manuslitteraturen. Hans status som såkalt «manusguru» er ubestridt.

Manusboka.no

Av alle uviktige ting er fotball den viktigste (ifølge paven). I den andre enden av skalaen finner du manusbøker. Og det er her manusboka.no kommer inn.

Jeg har samlet på manusbøker i over tjue år og nå har jeg en million av dem. Under en større opprydning i kjellerstua innså jeg at jeg sto overfor et valg: Kvitte meg med dem eller bruke dem til noe. Jeg valgte det siste. Dette er min blogg om gode og dårlige manusbøker, de jeg elsker, de jeg hater og alle de andre også. Jeg skriver om de manusbøkene jeg har i bokhylla, de som ligger framme og de som burde gått i søpla for lenge siden. Det finnes nok å ta av.

Hvorfor manusbøker, sier du? Fordi jeg både elsker og hater dem. Manusbøker er lidenskap, og lidenskap er bra. Som Joe Eszterhas sier: «Slit a vein and drip it on the page!»

Å lese en god manusbok er som å gå i dyrehagen og se på apekattene (det vil si fascinerende). Å lese en dårlig er som en spacewalk uten romdrakt, bortsett fra at du overlever (det vil si slitsomt og ubehagelig).

Noen manusbøker var møkk dårlige første gang jeg leste dem. Men så, da jeg plukket dem opp igjen noen år senere, var de forvandlet til gullklumper! (Og noen gikk naturlig nok motsatt vei.) Om jeg holder på med dette veldig lenge, skal du ikke se bort i fra at jeg skifter fullstendig mening om noen av dem. Men det jo noe av det som er så fascinerende med manusbøker.

Jeg håper du som leser dette finner noe interessant her, enten i morgen eller en annen dag. Hvis ikke, finnes det mange andre sider på internett du kan prøve. (Her er for eksempel en video med litt mer utfyllende informasjon om hvorfor det er vanlig å bruke romdrakt i verdensrommet.)