Den første manusboka

Screenplay – The Foundations of Screenwriting (Syd Field, 1979)

Mitt velbrukte eksemplar av Screenplay

Som ung og uskyldig film(vitenskap)student i Trondheim på midten av 90-tallet var det vanskelig å finne noe eller noen som kunne lære meg å skrive et filmmanus. Da jeg intervjuet regissør og manusforfatter Emil Stang Lund i forbindelse med presseturneen for hans andre spillefilm Jomfruene i Riga, grep jeg sjansen og spurte hvordan jeg skulle lære meg dette esoteriske håndverket. Det vil si, jeg våget ikke med en gang, jeg sendte ham et brev noen uker senere. Svaret var kort og greit: Les Screenplay av Syd Field.

Screenplay fra 1979 er den første boka som virkelig ble lansert som en «how-to» bok for manusforfattere. For alle som ikke vet stort om filmmanus på forhånd, er den noe av en åpenbaring. Hovedbudskapet er at det finnes en perfekt måte å konstruere manus på, et paradigme, og at alle vellykkede filmer benytter dette paradigmet. Field etablerte tre-aktsstruktur, inciting incident og plot points som begreper innenfor manusskriving for en hel verden, bokstavelig talt, og jeg har en mistanke om at en filmhistoriker vil kunne finne fundamentale forskjeller på filmer lagd før og etter Screenplay kom ut.

Syd Field (1935-2013) var førstemann ut, så han måtte gjøre en del grunnarbeid. Definisjoner måtte på plass, betraktninger over hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det han kom fram til er anvendelig og tidløst. Hans tre-akts-paradigme holder fortsatt vann, den ideelle plasseringen av plot points i en historie er så spot on at det nærmest synes naturgitt.

Field skrev flere bøker, bla The Screenwriter’s Workbook og The Screenwriter’s Problem Solver, der han utvidet og gikk i mer detalj på sine teorier. Han hadde meg bekjent ingen stor karriere som manusforfatter, men både han og bøkene hans må regnes med som klassikere innen manuslitteraturen. Hans status som såkalt «manusguru» er ubestridt.