Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 1983)
En av de legendariske manusbøkene er Adventures in the Screen Trade, av den legendariske manusforfatteren William Goldman (Butch Cassidy and the Sundance Kid, All the President’s Men, Maverick m.fl.), og den er ikke engang en manusbok. Så hva er det da? Dette er Goldmans memoarer, per 1983. Grunnen til jeg må regne den som en manusbok, er at han raust inkluderer noen ord om hvordan man (eller iallfall William Goldman) skriver manus, hvilket er en leksjon fra en av de definitive mesterne.
(Min teori er at det er umulig for en manusforfatter å skrive en selvbiografi uten også å skrive om hvordan man jobber. Liv og «arbeid» går altfor mye opp i hverandre til å la være. Arbeidsprosessen er personlig, definerende, og mystisk. Det er muligens det spørsmålet mesterne oftest blir stilt i møte med andre manusforfattere.)
Nær samtlige av Goldmans produserte manus går for å være av høy kvalitet, og boka inkluderer ett av hans aller beste – Butch Cassidy and the Sundance Kid. Det stemmer. Hele manuset er med i boka. Det er et fantastisk manus å lese (Goldman er også en anerkjent prosaforfatter). Og, dette er en floskel, men du kan faktisk se filmen spille seg ut foran deg, takket være hans subtile direksjoner for klipp og foto. Dessverre skriver man ikke manus på denne måten lenger, om man noen gang gjorde det.
Han starter ikke en gang scenene med «INT.» eller «EXT.».
Han deler ikke engang manuset inn i scener.
Goldman skriver tagninger. Han skriver film.
Resten av boka er like velskrevet som manuset. Goldmans liv er en inspirasjon for enhver manusforfatter, men også en formaning. Innholdet veksler mellom store oppturer og ditto nedturer, og fortellerformen er preget av kynismen hos en som har vært i «krigen» litt for lenge. Det er tydeligvis røft der oppe i elitedivisjonen.
Han filosoferer over tingenes tilstand, og backer sitt syn med med eller mindre vilkårlige statistikker og lister. Som vitenskap er det tvilsomme greier, men som litteratur er det kostelig. Hollwood er et sted som er fullt av galskap, ser det ut til. Og Goldmans forklaring er etter hvert blitt en velkjent beskrivelse av Hollywood:
Nobody knows anything.
Legendarisk!