Is There Life after Film School – In Depth Advice from Industry Insiders (Julie MacLusky, 2003)
For 65 millioner år siden døde de fleste dinosaurene ut. Like etter det slapp jeg ut fra filmskolen på Lillehammer, som manusforfatter. Hukommelsen er ikke alltid til å stole på, men jeg husker tilbake på de første årene etter skolen som en tid full av muligheter, full av potensiale.
Det underlige er at den gangen opplevde jeg det ikke slik i det hele tatt. Jeg syns det var vanskelig å få karrieren som manusforfatter i gang. Noen få muligheter bød seg umiddelbart, men ofte hadde de en tendens til å nulle hverandre ut, eller simpelthen renne ut i sanda. Jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre for å fart på sakene, men, ettersom vi var første kull ut, var det få jeg kunne spørre til råds. Norsk film var dessuten i stor endring på denne tida. Det som gjaldt i går var irrelevant, og ingen kunne vite hva morgendagen ville bringe. Det føltes som om jeg sto og spant. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre.
Min erfaring er nemlig at du aldri blir så attraktiv for arbeidsgivere eller samarbeidspartnere som når du er ung og lovende. Man skulle jo tro at man ble mer verdifull jo mer erfaren man ble, og noen ganger er det jo sånn også, men når du kommer ut fra filmskolen er du som en fremmed frukt. Folk er nysgjerrige. Så lenge du sørger for at folk vet navnet ditt (og «alle» i filmbransjen vet hvem som kommer ut fra filmskolen), så vil folk gi deg en sjanse.
Men du må være villig til å starte på bånn.
Men tilbake til Julie MacLuskys bok. MacLusky er forfatter og lærer, og da denne boka ble utgitt underviste hun i manusskriving ved Chapman University i California. Der møtte hun mange bekymrede studenter som lurte på hvordan livet etter skolen skulle bli. Bekymringen er ikke ubegrunnet. Problemet med en praktisk filmutdanning, sett i forhold til for eksempel en jus- eller medisinutdanning, er at sjansen for en relevant jobb ligger et godt stykke under 100%.
Hun så hvordan noen viet seg fullt og helt til studentproduksjonene, i den tro at de ville få Hollywood til å sperre øynene opp og gi dem en godt betalt jobb på flekken. Andre droppet ut halvveis, og valgte å jobbe seg opp fra gulvet, hvor nå det måtte være. Og andre igjen, ga opp hele karrieren, selv etter å ha brukt en liten formue på utdanningen.
Hva fungerer best og hvordan kan du lykkes?
MacLusky intervjuer her et knippe filmarbeidere, for det meste manusforfattere og produsenter, om hvordan overgangen mellom filmskole og arbeidsliv var for deres del.
Resultatet er interessant og inspirerende. Det er jo selvfølgelig mange veier opp og frem, men det finnes muligens også noen fellestrekk for de som klarer det.
I disse dager avslutter et nytt kull sin filmutdanning på Lillehammer, og omtalen av dagens manusbok er tilegnet dem. Jeg ønsker dem lykke og fremgang, og håper de er snille med meg når en gammel og grå manusforfatter banker på døra deres for å be om jobb.