Månedlige arkiver: juni 2018

Den formelle manusboka

The Hollywood Standard: The Complete and Authoritative Guide to Script Format and Style (Christopher Riley, 2005)

Det er enkelte ting manusforfattere har en tendens til å la seg besette av, og en av dem er formatering. Og når man lar seg besette av noe, har man en tendens til å gjøre ting vanskeligere enn de trenger å være. Og når noe er vanskelig, da trenger man et oppslagsverk.

Dette er muligens forretningsideen bak såkalte formateringsbøker, en obskur nisje innen manusbøker som egentlig bare består av to titler: The Screenwriter’s Bible av David «dr. Format» Trottier, og denne – The Hollywood Standard av Christopher Riley. Det er vanskelig å si hvilken av titlene som skjærer mest i øynene for en enkel sjel fra Byåsen.

En god del manusbøker inkluderer et par sider om formatering, hvilket sier noe om hvem disse bøkene henvender seg til. Manusformater er nemlig ingen godt bevart hemmelighet lenger. Det er nesten ikke mulig å logge seg på internett uten å havne på en eller annen side som kan tilby et utall produserte og uproduserte manus for nedlasting («For educational use only»!). En gjennomgang av ett eller to slike manus vil fortelle deg det aller meste du lurer på om hvordan et manus skal se ut. Og reglene er ikke hugget i stein heller, det er en viss variasjon, og så lenge du husker å bruke en eller annen 12-punkts courier-font er du halvveis i mål. Så hva skal du egentlig med The Hollywood Standard?

For å være helt ærlig har jeg ikke åpnet denne på flere år, og sist jeg gjorde det var svaret på det jeg lette etter såpass uanvendelig at jeg heller googlet det. Jeg kan ikke si annet enn at jeg syns et komplett bibliotek av manusbøker bør inneholde en slik bok.

Et annet spørsmål er hvorfor det er så viktig med format, og om den såkalte Hollywoodstandarden har noe med oss i Norge å gjøre. Svaret på det er:

1 side = 1 minutt.

Cirka.

Det er i hvert fall det man sier. 120 sider er to timer film. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Dan O’Bannon gir et par artige eksempler på dette i den kule manusboka si, som at manuset til den første Alien-filmen er på noen-og-åtti sider, mens filmen er temmelig nøyaktig to timer lang.

Måten en side manus tolkes av skuespillerne, hvordan den regisseres, filmes og klippes har enormt mye å si for lengden ferdig film.

En annen ting er at denne såkalte Hollywoodstandarden som navnet tilsier, har sin opprinnelse i Hollywood, som ligger i USA, der de ikke bruker A4-ark. De bruker noe de kaller Letter-size, hvilket betyr at arket er litt lavere og litt breiere enn et A4-ark. Likevel sier vi at regelen gjelder for A4 også.

Bortsett fra fonter og marger er det få ting som kan regnes som regler innenfor manusskriving, men det hersker en viss uenighet om hva som kan inkluderes i et manus. Kan man skrive inn kamerabevegelser, for eksempel? Hva med størrelse på utsnitt? Spesielle effektklipp? De fleste manusbøker sier nei-nei, overlat dette til regissører og fotografer. Her har erfarne manusforfattere som Craig Mazin og John August latt seg provosere, og lar harmen få fritt utløp på podcasten Scriptnotes. I følge dem er det (nesten) ingen regler, og verken regissører eller andre involverte i produksjonen av manuset vil reagere negativt, dersom kamerabevegelser er motivert. Det er tross alt ikke romaner vi skriver. (Enkelte vil vel hevde at det ikke en gang er litteratur.) Uansett har både Mazin og August mer enn nok pondus til at man skal ta dem på alvor.

Så har du manusforfattere som Quentin Tarantino, da. I manuset til Kill Bill er det et avsnitt der han beskriver en handling hvor hovedpersonen «The Bride» leter etter en stein med en X på. Så skriver han:

She smiles. If the X hadn't been there, she would have taken it as a sign that her vengeance quest was never meant to be. But as it is there, it would appear that fortune has smiled on The Bride and her bloody intentions.

Et manus skal kun beskrive det vi hører og det vi ser. Men man kan verken høre eller se det Tarantino har skrevet her. Det påvirker likevel lesningen av manuset, og det vil igjen påvirke alle som bruker manuset som arbeidsdokument, ikke minst skuespillerne.

Dette avsnittet er en slags «hemmelig» beskjed til leseren, en teknikk vi finner et annet eksempel på hos Shane Black 15 år tidligere:

EXT. POSH BEVERLY HILLS HOME - TWILIGHT

The kind of house that I'll buy if this movie is a huge hit. Chrome. Glass. Carved Wood.

Dette er en scenebeskrivelse fra hans første produserte manus – Lethal Weapon fra 1987. Jeg tipper han kjøpte det huset.

Slike meldinger til leseren ble en stund kalt «Blackisms», og var kjempepopulært omtrent like lenge som jappetida varte, og det regnes ikke for spesielt god kutyme lenger. Tarantino gjorde det kult igjen, men sånne ting går i bølger. Det som synes hipt og friskt i dag kjennes gammeldags ut i morgen.

Til slutt en liten advarsel: Du kan følge regler og kutymer så mye du vil, men det er ikke sikkert de som betaler deg kjenner disse reglene like godt som deg. Og det hjelper ikke å komme drassende med verken The Hollywood Standard eller The Screenwriter’s Bible. Ingen av dem er bindende for medlemmer av Produsentforeningen, så vidt jeg vet. Det er mange kamper som skal utkjempes mellom de kreative kreftene i en produksjon, og her som ellers gjelder det å velge sine slag med omhu. Er du villig til å risikere alt for en diskusjon om formatering av tekst? I så fall er det ikke sikkert det er noen vits i å «vinne» diskusjonen, for det kan hende du i så fall vant over din eneste leser.

Den tjukke manusboka

The Seven Basic Plots: Why We Tell Stories (Christopher Booker, 2004)

Vi har alle vært der. Diskusjonen har noe med manuset å gjøre, og i mangel på et bedre argument, stikker din motpart hånda ned i veska og slenger Story på bordet. Ja, jeg snakker her om Robert McKees definitive verk om det du treng å vit om ondolata, unnskyld manus.

Du prøver å kontre med at det fins mange teorier om dramaturgi og sjanger og karakterer, og at det tross alt koker ned til personlige valg og preferanser.

Personlig, schmersonlig! svarer motparten. McKee vet best! Boka hans har over 400 sider!

Vanligvis er diskusjonen over på dette tidspunktet. Du kan ikke argumentere mot en slik faglig og fysisk tyngde. Eller kan du?

La meg herved presentere for deg The Seven Basic Plots av Christopher Booker. Et verk på over 700 sider(!) av en forfatter hvis etternavn indikerer mange generasjoners boklig virksomhet. Den høres snever ut, for hva er vel skarve sju enkle plot? Booker påstår (og begrunner det godt), at sju grunnleggende plot er grunnlaget for all menneskelig historiefortelling – og natur.

Det er mange teorier om at det fins et visst antall grunnleggende plot. Polti sier 36, Tobias sier 20, Vogler sier – mer eller mindre – ett. Akkurat antallet har for meg knapt nok akademisk interesse. Poenget med en teori er uansett om den kan brukes til noe. Og nettopp her viser Booker sin styrke. Hans beskrivelse av de sju plotene er både en åpenbaring og en gjenkjennelse, som setter meg i kontakt med ting jeg har vært blind for, men som likevel alltid har vært her. Både rundt meg og inni meg.

Bedre mennesker enn meg klarer sikkert å lese denne boka fra perm til perm, og kanskje de til og med får utbytte av det. For meg fungerer den bedre som et slags oppslagsverk.

Fra Lysistrata til Terminator, fra Shakespeare til Spielberg. Booker bruker et imponerende antall eksempler (det forklarer sideantallet), og han gjengir dem på forbilledlig vis, med akkurat nok detaljer til at man både får overblikk, men også innser eksemplenes kraft og kvalitet. Lesningen av Bookers tosiders resymé av Peer Gynt ga meg en større klump i halsen enn da jeg opplevde samme historie på Nationaltheatret i all sin prakt.

The Seven Basic Plots har fire deler. Første del er en gjennomgang av de sju plot, med variasjoner. Andre del går dypere og sammenligner de sju og ser på universelle prinsipper og likheter. Tredje del tar for seg en utvikling som begynte for omtrent 200 år siden, der avvik fra de sju plotene ble vanlig, og ofte både vellykkede og effektive. Fjerde del handler om hvorfor vi forteller historier, hvorfor de er viktige for oss, og hva de gjør med oss.

Til din motparts forsvar skal det riktignok sies at Story er langt mer komplett som manusbok. The Seven Basic Plots handler mest om struktur og arketyper, mindre om sceneanalyse og dialogteknikk. Men problemet med Story er at den er så detaljert at den faktisk kan ødelegge for deg. Du trenger ikke være bevisst hvert eneste lille mirkoelement i hver eneste scene. Det er som å forsøke å tegne en rett strek over et stort ark, men du kan bare se en centimeter om gangen — du ender opp med en strek som går i sikksakk. The Seven Basic Plots lar deg heve blikket, og oppmuntrer deg til å bruke dine egne instinkter og innfall, og resultatet er forhåpentligvis en lang, vakker linje.

Alle de gode historiene fins inni deg. Du må bare lære deg å kjenne dem igjen.

Den hemmelige manusboka

How to Write a Movie in 21 Days – The Inner Movie Method (Viki King, 1988)

Den er naturligvis ikke hemmelig, men det fins minst én person som ikke vil innrømme at han har lest den, og det er Hollywood-produsenten Griffin Mill i filmen The Player – han oppbevarer den lengst inn i skrivebordsskuffen, sammen med visse andre ting han vil holde hemmelig.

Den største hemmeligheten er imidlertid hvor god den er. Du skulle ikke tro det, ikke med en sånn tittel, men til sitt formål er dette en av de beste bøkene som er å få tak i!

Det sies at om du vil lære å skrive manus kommer det å lese en manusbok et stykke ned på lista over nyttige verktøy, jeg vil anslå tredjeplass. På andreplass (på min liste) finner du å lese manus, så mange som mulig og så ofte som mulig. Og les for all del samme manus flere ganger, om du virkelig vil lære noe. Men på førsteplass, og dette tror jeg ikke det hersker noen som helst tvil om, er å skrive manus. Det fins ingenting som er mer effektivt enn å skrive et helt spillefilmmanus, om det er det du vil bli god til. Og det er det How to Write a Movie in 21 Days vil du skal gjøre: Skrive et spillefilmmanus.

På tre uker.

Høres det umulig ut? Hva om jeg legger til at King til og med hjelper deg gjennom to utkast på disse ukene!

For godt til å være sant?

Det fins nok av bøker om modeller og regler (og prinsipper!), men problemet med disse er at de i beste fall hjelper deg til å skrive en outline eller et synopsis. Den tøffe jobben gjenstår. Du kjenner sikkert til filosofien om at man skal vite hva man skal skrive før man skriver det? Vel og bra. At du aldri kommer til mål om du ikke vet hvor du skal? Kanskje. Men om du aldri har skrevet et spillefilmmanus før, så kan du planlegge til krampa tar deg, du vet fortsatt ikke hva du driver med. Det er som å planlegge en polarekspedisjon før du har gått til Skistua. Du er nødt til å ha praktisk erfaring, og det får du bare av å hoppe ut i med begge føtter — og så fullføre det du begynte på.

Det er uansett ingen som trenger å lese det du har skrevet. Men bare det å vite at du har fullført de 120 sidene (eller så) er som en rus, det er bra for selvtilliten, og du får bare lyst til å gjøre det samme en gang til.

Så, om det er spillefilmmanus du har lyst til å skrive, så fins det dårligere steder å starte enn Viki Kings bok. Den er tynn, den er billig og er lett å gjemme bort så ingen ser den.

(The Player fra 1992 er for øvrig en nydelig film om Hollywood fra den gang da.)

Den definitive manusboka

Story – Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (Robert McKee, 1997)

På tide å bli seriøs. Dagens manusbok er Story av Robert McKee.

Ingen manusbok er så kontroversiell som Story. Man kan elske den, hate den, eller begge deler på en gang. Det fins rikelig å ta av for å underbygge begge syn. McKee er den amerikanske akademikeren i et nøtteskall: Så ambisiøs at han har tatt mål av seg til å inkludere alt, og så rammet av mindreverdighet på vegne av sin kultur at han pakker inn hvert eneste kloke og verdifulle frø av innsikt i en svart sky av ord, nøye valgt ut for å imponere sine mer akademisk orienterte lesere.

Story er som Amerika selv: «…so vast that almost everything said about it is likely to be true, and the opposite is probably equally true», for å misbruke James T. Farrells udødelige beskrivelse av sitt hjemland.

McKee har turnert verden rundt med sitt tre dager lange «Story-foredrag» siden midten av 80-tallet og boka er foredraget i bokform. McKee er bedre som foredragsholder enn forfatter, han har karisma og skolering som skuespiller. Paradoksalt nok er hans meritter som manusforfatter og dramatiker nesten ikke-eksisterende. Til gjengjeld kan man si at Story er en svært velskrevet monolog – et 30 timer langt stykke som har turnert verden rundt i over 30 år!

Manusforfattere er av natur skeptiske mennesker, mistenksomme mot regler og allergiske mot etablerte sannheter. En bok som Story stiller seg derfor selvfølgelig lagelig til for hogg. McKees ambisjon er å si alt som er verdt å si om manusskriving. Tenk på noe som har med filmmanus å gjøre, og McKee har sannsynligvis en regel for det. Man må jo hate fyren. Bortsett fra at han ikke kaller det regler, men prinsipper.

Det fins mange gode grunner til å lese Story (eller ha lest Story), men ikke alle har med innholdet å gjøre. For meg er det mest interessante at den er så berømt. Den har en status. Referanser dukker opp overalt, både i sosiale settinger og i populærkulturen. I filmen Adaptation spiller Nicholas Cage to versjoner av manusforfatteren Charlie Kaufman, der den ene versjonen er en kunstner med integritet, og den andre er en opportunistisk og nyfrelst McKee-disippel. Mange manusbøker forholder seg til Story omtrent som den var Aristoteles’ Poetikken, versjon 2. For eksempel gjengir Dan O’Bannon i sin Guide to Screenplay Structure en god og kort versjon av Story. Men ingen slår Joe Eszterhas, som i velkjent, brutal stil tar kverken på McKee og hele hans karriere allerede i forordet til sin manusbok (mer om den en annen gang).