Story – Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (Robert McKee, 1997)
På tide å bli seriøs. Dagens manusbok er Story av Robert McKee.
Ingen manusbok er så kontroversiell som Story. Man kan elske den, hate den, eller begge deler på en gang. Det fins rikelig å ta av for å underbygge begge syn. McKee er den amerikanske akademikeren i et nøtteskall: Så ambisiøs at han har tatt mål av seg til å inkludere alt, og så rammet av mindreverdighet på vegne av sin kultur at han pakker inn hvert eneste kloke og verdifulle frø av innsikt i en svart sky av ord, nøye valgt ut for å imponere sine mer akademisk orienterte lesere.
Story er som Amerika selv: «…so vast that almost everything said about it is likely to be true, and the opposite is probably equally true», for å misbruke James T. Farrells udødelige beskrivelse av sitt hjemland.
McKee har turnert verden rundt med sitt tre dager lange «Story-foredrag» siden midten av 80-tallet og boka er foredraget i bokform. McKee er bedre som foredragsholder enn forfatter, han har karisma og skolering som skuespiller. Paradoksalt nok er hans meritter som manusforfatter og dramatiker nesten ikke-eksisterende. Til gjengjeld kan man si at Story er en svært velskrevet monolog – et 30 timer langt stykke som har turnert verden rundt i over 30 år!
Manusforfattere er av natur skeptiske mennesker, mistenksomme mot regler og allergiske mot etablerte sannheter. En bok som Story stiller seg derfor selvfølgelig lagelig til for hogg. McKees ambisjon er å si alt som er verdt å si om manusskriving. Tenk på noe som har med filmmanus å gjøre, og McKee har sannsynligvis en regel for det. Man må jo hate fyren. Bortsett fra at han ikke kaller det regler, men prinsipper.
Det fins mange gode grunner til å lese Story (eller ha lest Story), men ikke alle har med innholdet å gjøre. For meg er det mest interessante at den er så berømt. Den har en status. Referanser dukker opp overalt, både i sosiale settinger og i populærkulturen. I filmen Adaptation spiller Nicholas Cage to versjoner av manusforfatteren Charlie Kaufman, der den ene versjonen er en kunstner med integritet, og den andre er en opportunistisk og nyfrelst McKee-disippel. Mange manusbøker forholder seg til Story omtrent som den var Aristoteles’ Poetikken, versjon 2. For eksempel gjengir Dan O’Bannon i sin Guide to Screenplay Structure en god og kort versjon av Story. Men ingen slår Joe Eszterhas, som i velkjent, brutal stil tar kverken på McKee og hele hans karriere allerede i forordet til sin manusbok (mer om den en annen gang).