Den skumle manusboka

On Writing: A Memoir of the Craft (Stephen King, 1999)

I tilfelle min forrige blogpost etterlot noen som helst tvil om hva jeg syns om Stephen King, så vil jeg bare slå dette fast her og nå: For meg er Stephen King beviset på at selv om absolutt perfeksjon krever at en enorm mengde variabler lander på optimal plass, så vil vi, gitt nok muligheter, før eller siden oppleve en slik perfeksjon. I dag bor det omtrent 7,6 milliarder mennesker på jordkloden. Og det viser seg at 7,6 milliarder muligheter er nok til at man treffer blink på samtlige variabler. Resultatet er Stephen King.

Han er ikke en gang det eneste resultatet, det fins andre geniale forfattere (jeg vet om noen få, men det fins mange), men meg bekjent er han den eneste som både har nådd det absolutte høydepunkt som forfatter — og som har skrevet en manusbok. Eller «manusbok», får jeg vel si. For King er fortsatt ingen gudbenådet manusforfatter, og manusboka hans heter On Writing og ikke On Screenwriting, men det aller meste av det han skriver er både relevant og interessant for manusforfattere, og så derfor er Kings 20 år gamle memoarbok On Writing ukens manusbok.

Den første gangen jeg leste On Writing hoppet jeg rett til andre del. On Writing er nemlig delt i fire hoveddeler: C.V., Toolbox, On Writing og On Living: A Postscript. Den første delen er Stephen Kings fortelling om sitt eget liv fram til 1997, den andre delen er (som tittelen er forbilledlig tydelig på), en beskrivelse av den virtuelle verktøykassen han benytter seg av for å trylle fram sine mesterverk. Som enhver desperat gullgraver gravde jeg der jeg trodde sjansen for å finne verdifulle steiner var størst. Verktøyene King beskriver her (grammatikk, vokabular, bruk av adverb vs presise verb osv.) er verdifulle, men det er ikke gull.

On Writing (delen, ikke boka) er bedre. Her beskriver King et levesett for forfattere, hva du kan/bør/må gjøre for å kunne skrive så godt du kan. Det handler naturligvis om å lese og skrive mye, men også om hva King selv leser, hvor han finner tid og sted til å lese, hvordan han skriver, og hvor mye «mye» egentlig er (svaret er: så mye som mulig!). Ett av kapitlene i denne delen handler om «plotting» (som kan oversettes med planlegging av historiens vendepunkter), og her får vi kanskje svaret på hvorfor han er så fantastisk til å dikte historier og skrive prosa, og så… mindre enn fantastisk han er til å skrive filmmanus: Stephen King tror ikke på «plotting».

Som en annen gudbenådet historieforteller, William Goldman, skriver i sin memoarbok Adventures in the Screen Trade: «Screenplays are structure». Structure og plotting er, om ikke det samme, så i hvert fall to hus i samme gate, og det er den eneste gata som fører deg fram til et godt filmmanus (du skal innom et par hus til på veien, naturligvis). Det er mange prosaforfattere også, som liker å planlegge historiene mer enn King, men for King er slik planlegging noe han vegrer seg mot så mye som mulig. Og det er muligens forklaringen på hvorfor hans historier er så fulle av kreativitet, menneskelig innsikt og spenning.

Det i hvert fall Kings hypotese.

Den siste delen heter On Living: A Postscript. Dette er en metadel som tar deg med inn i selve skrivingen av denne boka, og det er her King virkelig leverer på gullfronten.

Selv om King er som en maskin når han skriver fiksjon, hadde han stoppet opp halvveis i arbeidet med On Writing. Arbeidet gikk tregere og tregere, helt til han la manuskriptet helt bort. Etter noen måneder tok han det fram igjen, og leste det han hadde med et svakt håp om at det skulle være så dårlig at han kunne legge det bort for godt. Men det var ikke det, og han bestemte seg for å fortsette. Dagen etter ble han påkjørt av en uoppmerksom bilfører og alvorlig kvestet. Han var en hårsbredd fra døden.

Både hode og kropp hadde fått seg en skikkelig trøkk. Han visste ikke om han noen gang ville klare å skrive igjen. Hodet kom seg snart, men hofta og det ene beinet var så ødelagt at han inntil videre måtte leve med vedvarende smerter og knapt kunne sitte oppreist i rullestolen lenger enn en time om gangen. Om du er en (manus-)forfatter og det en dag synes uoverkommelig å begynne på dagens arbeid, hent fram ditt indre bilde av Stephen King, som i intense smerter hamrer ned ord etter ord samtidig som han er (smertelig) klar over at dette er dårlig – de første fem hundre ordene han skriver får ham til å føle at han aldri har skrevet et ord før i hele sitt liv. Og vi som lever av å skrive vet at smerten ved å skrive noe dårlig kan være like paralyserende som fysiske smerter. Men de 500 ordene opplevels likevel som en seier, og andpusten og svett føler han en viss tilfredshet av at han iallfall hadde klart den fysiske prestasjonen ved det. Kanskje gjorde de fysiske anstrengelsene det lettere, tross alt, å slåss seg igjennom de første, uinspirerte ordene. Og han fortsatte, og etter hvert ble det han skrev bedre, og det begynte å gå lettere.

«The scariest moment is always just before you start.» – Stephen King.

Selvfølgelig leste jeg den første delen også, og den er like god og inspirerende som resten. C.V. handler om livet hans, eller i hvert fall den delen av det som King mener formet ham som forfatter og som menneske. Dette er alle de variablene, som hver på sin måte gjorde King til den mesteren han tross alt er. Det er fortellingen om en nysgjerrig gutt som ser det bemerkelsesverdige i sine omgivelser. Lille Steve er en uhelbredelig leser av fortellinger. Han griper enhver sjanse han får til å skrive. Og han møter hindring etter hindring.

Han får høre at han skriver dårlig (han gjør noe med det). Han sender noen historier inn til forlag og får avslag i retur (han skriver flere). Med kone og to barn lever han i et skur, uten et privat rom å jobbe i (han skriver i vaskemaskinkottet). Og han drikker stadig mer.

Likevel er det ingenting skrytete i Kings beskrivelser av hva han har måttet overvinne. Tvert imot, han er ydmyk, ærlig, og tilskriver en ikke ubetydelig del av sin suksess kona Tabitha, og et par andre gode hjelpere.

On Writing er en fryd å lese, og King skriver minst like godt og presist som i sine beste romaner. Og boka bekrefter inntil videre min hypotese om at de som skriver de skumleste historiene også er de hyggeligste folkene.

PS: I disse dager lanserer HBO Nordic tv-serien Castle Rock, som baserer seg på karakterene og historiene i Stephen Kings faste fiksjonsverden på den amerikanske nord-østkysten.