Månedlige arkiver: november 2018

Den andre legendariske manusboka

Which Lie Did I Tell? More Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 2000)

William Goldman (1931-2018) har alltid vært manusforfatternes manusforfatter. For mange av oss, vår store helt. Usedvanlig begavet, usedvanlig sjarmerende, usedvanlig anstendig, med en usedvanlig snerten replikk. Han flyttet aldri til California, men ble boende i sitt elskede New York, selv da han var på sitt travleste som manusforfatter. Det var kanskje det tryggeste også, for hans mange beskrivelser av Hollywood og dets stjerner foran og bak kamera, kan konkurrere med de skarpeste, profesjonelle satirikere.

Han var outsider og insider på samme tid, både stolt og skamfull over sin tilknytning til stjernefabrikken der så mange penger ble tjent på de mest vanvittige vis. I Adventures in the Screen Trade fra 1983 «forteller han alt» og boka er en klassiker med god grunn.

Det skulle gå 17 år før oppfølgeren kom, og for min egen del holder jeg den for å være enda et lite hakk bedre. I Which Lie Did I Tell får vi noe vi ikke får i den første boka, nemlig ydmykhet og selvinnsikt. En liten dose, men likevel, det gir en ekstra dimensjon. I den forrige manusboka på manusboka.no, Tales from Development Hell, blir det tydelig beskrevet hvordan selv ikke Hollywoods guder har en gratisbillett til «green light». Goldman serverer på mange måter den samme historien, men fra den andre siden, altså fra en guds ståsted, om du vil.

Det er skrevet mange manusbøker som forsøker å gi en god oppskrift på hvordan man strukturerer og skriver et manus. Side opp og side ned, helst av folk som ikke har hatt så stor suksess med dette foretagendet selv. Kanskje nettopp fordi de overkompliserer og teoretiserer det som egentlig handler om en eneste ting: Å fortelle en god historie. Goldman gir oss sin metode, og den er til sammenligning sjokkerende enkel. Jeg skal ikke røpe den her (dette er en bok jeg definitivt anbefaler deg å kjøpe selv), men jeg kan med hånda på hjertet si at den fungerer.

I tillegg til en gjennomgang av egne prosjekter, gjengir Goldman seks fantastiske filmscener, fra andres filmer. Han beskriver hva som gjør dem fantastiske, og han inkluderer til og med noen av manusforfatternes egne betraktninger. I tredje del gjengir han fire historier og drøfter kort i hvilken grad de egner seg for film. Og han sparer det beste til slutt: En original historie fra hans egen hånd, i manusform.

Jeg tar et ekstra linjeskift på den:

Et originalt spillefilmmanus, skrevet av en legende, kun ment for denne boka.

Dette manuset er aldri blitt produsert, så du har garantert ikke hørt, lest eller sett historien før. Dette er din sjanse til å være Goldmans egen manuskonsulent (eller script doctor, som de sier «over there»). Og når du har gjort så godt du kan, kan du sammenligne dine egne betraktninger med betraktningene til Scott Frank, Tony Gilroy, Callie Khouri og et par til. De går alle helhjertet løs på Goldmans manus, og forteller nøyaktig hva de mener om det. Jeg vil uten å nøle påstå at dette kapittelet alene veier like tungt som 90% av alle andre manusbøker, til sammen.

I forordet serverer han en plausibel historie om årsaken til at han begynte å skrive denne boka. Noe om en ung manusstudent, og et spørsmål om side 17. Plausibel, men ikke nødvendigvis helt troverdig. For resten av forordet handler for det meste om at folk i filmbransjen lyver, at manusforfattere lyver, at alle historiefortellere lyver. Min egen teori er at Goldman hadde skrevet på denne boka en god stund, men en eller annen imbesil forlegger syntes han trengte en god og tidsaktuell «hook». Den hooken fant han da Good Will Hunting, skrevet av to unge skuespillere, vant Oscar for beste originalmanus, og ryktene begynte å svirre om at det i virkeligheten var Goldman som hadde skrevet alt. Her forteller han hva som egentlig skjedde, pluss et par varianter av hva som ikke skjedde. Det er opp til leseren å avgjøre hva som er hva.

Som med det meste William Goldman har skrevet, får du en intens følelse av at han henvender seg til deg, og til deg spesielt. Det var nok helt tilfeldig at oppfølgeren kom ut omtrent samtidig med at jeg skulle begynne mitt eget profesjonelle liv som manusforfatter, men i mitt stille sinn kan jeg innbille meg at det ikke var det. Så takk igjen, William Goldman. Hvil i fred.

Manusboka fra helvete

Tales from Development Hell: Hollywood Film-making the Hard Way (David Hughes, 2003)

Development Hell. Utviklingshelvetet. Smak på litt på den. For en aspirerende manusforfatter (eller filmskaper) er utvikling det første store målet. At noen kaller det et helvete er nesten provoserende. Men om målet er å kommunisere historien til et publikum så er utvikling et hinder, og ikke et mål.

Men i mange tilfeller er det å lage film i virkeligheten en eneste lang forsering av dette hinderet. Det fins gjerne 100-vis av små øyeblikk som til enhver tid kan bremse prosjektet, eller til og med torpedere det. For en spec-manusforfatter er utvikling noe som begynner i det øyeblikk du bestemmer deg for å ta manuset ditt til et annet menneske og inngår et samarbeid, og noe du ikke legger bak deg før filmen har premiere. Noen ganger legger man det aldri bak seg, for prosjekter blir nesten aldri erklært døde. De er alltid underveis, alltid i utvikling. Og noen ganger kommer de til og med til live igjen.

Men dette er boka om de andre (med et par unntak). De som ble sittende fast i utviklingshelvetet.

Og det er fascinerende, og litt skremmende lesning. Vi liker jo å tro at filmens mestere, som Spielberg, De Palma, Aronofsky og (Ridley) Scott ikke kan gjøre noe galt. At stjerner som Schwarzenegger, Stallone og Eastwood får lov til å gjøre hva de måtte ønske. Men David Hughes avslører at utviklingshelvetet er en skjebne som kan ramme alle, selv guder.

Flere av de gode historiene i Tales from Development Hell kunne alene blitt en god film, med interessante karakterer og dramatiske vendinger. Her får man, gjennom intervjuer og gjenfortellinger, innsikt i hvordan utviklingsprosesser i verste fall kan foregå — med mange kokker og mye søl. Hvis du lurer på hvordan en profesjonell og erfaren fabrikk som det Hollywood er, kan ende opp med å lage såpass mange middelmådige (og dårlige) filmer, så ligger noe av svaret her. Egentlig er det et under at de får laget noe som helst.

Men det gir også grunn til ettertanke for en enkel manusforfatter fra Trøndelag med altfor få kredits på imdb: Prosjekter havner på sotteseng av et utall forskjellige årsaker, og det er ikke alltid meg eller det jeg har skrevet det er noe galt med. Noen ganger, helt sikkert, men ikke alltid. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om den beste taktikken er å legge 110% innsats i det jeg holder på med til en hver tid og legge bort alle distraksjoner, eller om det er å si ja til mest mulig på en gang. I denne boka er svaret nokså entydig: De som får gjort mest er de som utvikler mest samtidig.

Situasjonen er selvfølgelig ulik for ulike roller. For en regissør er ikke det å si ja til fem samtidige prosjekter nødvendigvis noe problem, med mindre alle fem materialiserer seg på en gang. For en manusforfatter er det litt annerledes, for i motsetning til de fleste andre yrkesgrupper innen filmproduksjon, så kan vår jobb være minst like krevende ved prosjekter som ikke blir noe av, som de som ender på skjerm eller lerret.

Men på sett og vis er alle skapende kunstnere telefonselgere og også for manusforfattere er dette et «numbers game»: Antallet realiserte prosjekter øker ved antall prosjekter man gir seg hen til. Det er vondt når de faller sammen, og jo oftere du prøver jo oftere får du vondt, men man har egentlig ikke noe valg, annet enn å gå inn i alt med liv og lyst, og minne seg selv på at ingenting slår følelsen av å komme i mål.

Førsteutgavens undertittel «Hollywood Film-making the Hard Way», er for senere utgaver byttet ut med «The Greatest Movies Never Made», og i tillegg til et par omskrivninger og en ekstra filmcase, har Hughes inkludert et kapittel med sine personlige opplevelser fra development hell.

Den rebelske manusboka

Rebel Without a Crew: Or How a 23-Year-Old Filmmaker with $7,000 Became a Hollywood Player (Robert Rodriguez, 1996)

Jeg har blogget om manusbøker en stund og har fortsatt mange bøker jeg har lyst til å fortelle om, men etter at jeg skrev om Into the Woods har det vært vanskelig å finne den neste. Den foreløpig siste boka var Screenwriting 434 fra 1993. Det er en klassiker, og fortjener å nevnes av den grunn. Men det som gjaldt for manusskriving på 90-tallet er ikke like gangbart lenger. Om 80-tallet var motebildets kitschtid, var 90-tallet på mange måter filmen og filmmanusets.

I bunken av manusbøker jeg ennå ikke har blogget om, ligger filmskaperen og tusenkunstneren Robert Rodriguez’ beretning om hvordan hans første film El Mariachi ble til. El Mariachi er en ganske enestående film, den danner et skille mellom to epoker samtidig som den bygger bro mellom film-kitsch og no-budget indiefilm. Boka heter Rebel Without a Crew, og er en minst like interessant som film- og manuslitteratur som El Mariachi er som film.

Jeg husker godt første gang jeg så Robert Rodriquez’ spanskspråklige debut El Mariachi. Pressevisning i Prinsen kinosenter i Trondheim. Året var 1993, og Pulp Fiction var fortsatt noen måneder unna. Man satt med en følelse av at amerikansk film gikk på tomgang og at endetiden var nær (skjønt, i ettertid ser jeg at 1993 var et fantastisk år for amerikansk film). Men det skjedde spennende ting andre steder i verden. Bad Boy Bubby fra Australia, for eksempel. Eller Nikita fra Frankrike. Originale og likevel klassiske historier med både friskhet og bred appell. Jeg visste minimalt om El Mariachi da Carlos Gallardo spaserte sine slitne cowboyboots inn på den øde landeveien som fylte lerretet. El Mariachi fra Mexico. Hm. Kunstfilm da, sikkert? Okei.

Neida.

El Mariachi er røff i kantene. En riktig pulp-film der klisjeene ligger tjukke utenpå hverandre, men heldigvis nesten alltid med en uventet vri, om så bare gjennom hvor langt han våger å dra dem. Det er en fysisk filmopplevelse så god som noen. Ikke nødvendigvis gjennom hvor gripende eller hvor filosofisk den er (selv om den kanskje er det også), men gjennom hvor hemningsløs og sprø den er. Den er som en hjemmelagd tegneserie. En punklåt fra garasjen. Og punchlinen er: Det ble laget for 7000 dollars!

Rebel Without a Crew er Rodriguez dagbok som begynner i 1991, da han bestemte seg for å lage en billig rett-på-video-film, og helt fram til februar 1993, da han våkner i en hotellsuite i New York og leser gode kritikker i New York Times og New York Post etter at den samme filmen er sluppet på 90 kinoer over hele USA.

Det er en rags-to-riches-historie. Enten har Rodriguez levd et liv vi ellers bare kjenner fra eventyrene, ellers så vet Rodriguez også litt av hvert om å krydre detaljene og dra på i svingene. Ikke vet jeg, men boka er i alle fall god og inspirerende.

Det har skjedd mye med både produksjon og distribusjon av film på de 25 årene siden den billigste måten å lage El Mariachi på var å skyte den på 16 mm-film og klippe den med to videospillere. I dag kan hvem som helst rette smartphone-en sin mot noe interessant å få fullt brukbare bilder, og laste det hele opp til Vimeo eller Youtube eller Facebook i samme sekund. Utfordringen er ikke lenger å få det du har laget ut i verden, men det handler fortsatt om å bli lagt merke til. Innstilling trumfer det meste og flaks har en tendens til å finne den som gjør seg tilgjengelig for den.

Med El Mariachi gikk Robert Rodriguez imot all konvensjonell visdom om hvordan man skaper seg en karriere innen film. Rebel Without a Crew forteller hvordan han velger sin egen vei og demonstrerer at det når alt kommer til alt, egentlig ikke finnes noen regler.