Which Lie Did I Tell? More Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 2000)
William Goldman (1931-2018) har alltid vært manusforfatternes manusforfatter. For mange av oss, vår store helt. Usedvanlig begavet, usedvanlig sjarmerende, usedvanlig anstendig, med en usedvanlig snerten replikk. Han flyttet aldri til California, men ble boende i sitt elskede New York, selv da han var på sitt travleste som manusforfatter. Det var kanskje det tryggeste også, for hans mange beskrivelser av Hollywood og dets stjerner foran og bak kamera, kan konkurrere med de skarpeste, profesjonelle satirikere.
Han var outsider og insider på samme tid, både stolt og skamfull over sin tilknytning til stjernefabrikken der så mange penger ble tjent på de mest vanvittige vis. I Adventures in the Screen Trade fra 1983 «forteller han alt» og boka er en klassiker med god grunn.
Det skulle gå 17 år før oppfølgeren kom, og for min egen del holder jeg den for å være enda et lite hakk bedre. I Which Lie Did I Tell får vi noe vi ikke får i den første boka, nemlig ydmykhet og selvinnsikt. En liten dose, men likevel, det gir en ekstra dimensjon. I den forrige manusboka på manusboka.no, Tales from Development Hell, blir det tydelig beskrevet hvordan selv ikke Hollywoods guder har en gratisbillett til «green light». Goldman serverer på mange måter den samme historien, men fra den andre siden, altså fra en guds ståsted, om du vil.
Det er skrevet mange manusbøker som forsøker å gi en god oppskrift på hvordan man strukturerer og skriver et manus. Side opp og side ned, helst av folk som ikke har hatt så stor suksess med dette foretagendet selv. Kanskje nettopp fordi de overkompliserer og teoretiserer det som egentlig handler om en eneste ting: Å fortelle en god historie. Goldman gir oss sin metode, og den er til sammenligning sjokkerende enkel. Jeg skal ikke røpe den her (dette er en bok jeg definitivt anbefaler deg å kjøpe selv), men jeg kan med hånda på hjertet si at den fungerer.
I tillegg til en gjennomgang av egne prosjekter, gjengir Goldman seks fantastiske filmscener, fra andres filmer. Han beskriver hva som gjør dem fantastiske, og han inkluderer til og med noen av manusforfatternes egne betraktninger. I tredje del gjengir han fire historier og drøfter kort i hvilken grad de egner seg for film. Og han sparer det beste til slutt: En original historie fra hans egen hånd, i manusform.
Jeg tar et ekstra linjeskift på den:
Et originalt spillefilmmanus, skrevet av en legende, kun ment for denne boka.
Dette manuset er aldri blitt produsert, så du har garantert ikke hørt, lest eller sett historien før. Dette er din sjanse til å være Goldmans egen manuskonsulent (eller script doctor, som de sier «over there»). Og når du har gjort så godt du kan, kan du sammenligne dine egne betraktninger med betraktningene til Scott Frank, Tony Gilroy, Callie Khouri og et par til. De går alle helhjertet løs på Goldmans manus, og forteller nøyaktig hva de mener om det. Jeg vil uten å nøle påstå at dette kapittelet alene veier like tungt som 90% av alle andre manusbøker, til sammen.
I forordet serverer han en plausibel historie om årsaken til at han begynte å skrive denne boka. Noe om en ung manusstudent, og et spørsmål om side 17. Plausibel, men ikke nødvendigvis helt troverdig. For resten av forordet handler for det meste om at folk i filmbransjen lyver, at manusforfattere lyver, at alle historiefortellere lyver. Min egen teori er at Goldman hadde skrevet på denne boka en god stund, men en eller annen imbesil forlegger syntes han trengte en god og tidsaktuell «hook». Den hooken fant han da Good Will Hunting, skrevet av to unge skuespillere, vant Oscar for beste originalmanus, og ryktene begynte å svirre om at det i virkeligheten var Goldman som hadde skrevet alt. Her forteller han hva som egentlig skjedde, pluss et par varianter av hva som ikke skjedde. Det er opp til leseren å avgjøre hva som er hva.
Som med det meste William Goldman har skrevet, får du en intens følelse av at han henvender seg til deg, og til deg spesielt. Det var nok helt tilfeldig at oppfølgeren kom ut omtrent samtidig med at jeg skulle begynne mitt eget profesjonelle liv som manusforfatter, men i mitt stille sinn kan jeg innbille meg at det ikke var det. Så takk igjen, William Goldman. Hvil i fred.