Månedlige arkiver: desember 2018

Den åpenbarende manusboka

The Godfather Notebook (Francis Ford Coppola, 2016)

Det er ikke alle som er klar over det, men Francis Ford Coppola vant sin første Oscar som manusforfatter, for Patton (1970). Patton var en imponerende prestasjon og én av grunnene til at han ble tilbudt å adaptere og regissere Mario Puzos bok The Godfather. Den andre grunnen var, etter Coppolas egen oppfatning, filmen The Rain People (1969) der han viste at han kunne regissere skuespillere og lage «seriøse scener».

Coppola hadde forventet en litt annen type bok av The Godfather, og da han hadde lest den bestemte han seg for å takke nei til jobben. Det var George Lucas som fikk ham på bedre tanker, og motivasjonen var i utgangspunktet penger.

De to hadde nettopp startet selskapet American Zoetrope sammen, og meningen var å lage «små kunstfilmer». De hadde satt seg i dyp gjeld og Coppola ventet sitt tredje barn. Det var på tide å tjene penger, og en skikkelig studio-film kunne gjøre susen.

Grunnen til at jeg regner The Godfather Notebook som en manusbok er at den er en grundig innføring av kunsten å gjøre en bok om til film. Coppola beskriver prosessen i detalj, og lar deg som leser ta del i den. Coppola brukte en teknikk han hadde lært da han studerte teater, hvilket var å lage en såkalt «prompt book». Jeg aner ikke om dette har et norsk navn. Jeg har i uansett aldri vært borti det. Kort sagt går det ut på å klippe ut alle sidene i boka og lime dem sammen med et større ark, og sette arkene inn i en ringperm. Dette har i hovedsak to fordeler: For det første får du veldig mye mer marg å notere i, og for det andre kan du fylle egne sider innimellom bokas, som kan inneholde resymeer, huskelister, betenkninger etc.

Og The Godfather Notebook er altså en 800 sider tjukk reproduksjon av Coppolas prompt book for The Godfather, og det er intet mindre av en åpenbaring.

De som tror det går an å planlegge en produksjon i for stor detalj, at man mister kreativiteten og impulsiviteten eller noe sånt, kan ha godt av å lese denne boka. Ikke sånn å forstå at dette er den eneste måten å planlegge en film på, men det funker definitivt.

Boka er også en nyttig påminner om at det man lager er en film, og ikke et manus per se, og at dette er noe man bør ha i tankene helt fra starten. Det er for eksempel en scene, omtrent halvveis i filmen (slapp av, jeg skal ikke spoile noe), som viser Michael Corleones store vendepunkt. Jeg husker godt reaksjonen min første gang jeg så denne scenen, selv om det er mange år siden nå. Det ser ut som om Al Pacino, som spiller Michael, holder på glemme å gjøre noe han skulle ha gjort. Det gir ekstra spenning til scenen, men jeg har alltid trodd at det egentlig var resultatet av en tilfeldighet, en «feil» som skjedde under opptak, som ble brukt likevel av en eller annen grunn. Men i The Godfather Notebook har Coppola notert i margen, nøyaktig hva som skal skje, og hvorfor: Grunnen er at han vil fremkalle en spesiell reaksjon hos publikum, og den reaksjonen er nøyaktig den som var min reaksjon. Alt er planlagt og tilrettelagt, som det heter.

I tillegg til Coppolas margnotater, synopsiser og betraktninger har boka et interessant forord og en haug med fantastiske bilder fra innspillinga. Dette var en julegave til meg selv for to år siden, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Amazon er for tida utsolgt (ikke gå for Kindle-utgaven på denne!), men skal visstnok få nye på lager 29. desember. Og du kan alltids få tak i brukte utgaver også.

Dette er bloggen for alle som elsker og/eller hater manusbøker, men for en gangs skyld vil jeg påstå at det ikke er mulig å hate denne manusboka. Jeg anbefaler The Godfather Notebook av hele mitt hjerte. Ikke bare for manusforfattere, men for alle som er glad i film og/eller interessert i hvordan bok blir til film.