Rewrite Man: The Life and Career of Screenwriter Warren Skaaren (Alison Macor, 2017)
Det skrives ikke mange biografier om manusforfattere. Hvis du lever av å skrive for film og vil se livet samlet mellom to permer (evt som paperback) bør du, som William Goldman og Joe Eszterhas, gjøre det sjøl. De få biografiene som fins, er som regel om manusforfattere som også har gjort karriere som regissører – som Billy Wilder og Quentin Tarantino.
Så du kan tro jeg ble forbauset da jeg oppdaget Rewrite, en bok (med stive permer!) om manusforfatteren Warren Edward Skaaren.
«Warren who?» sier du? Det er store sjanser for at du aldri har hørt om ham. På imdb.com har han kun fem oppføringer som manusforfatter. Disse går til gjengjeld over kun fire år, fra 1986-1989, og alle unntatt en av dem var blant 80-tallets aller mest suksessfulle filmer: Top Gun, Beverly Hills Cop II, Batman og Beetlejuice. Man kan bare forestille seg hva fortsettelsen på karrieren ville vært, men Skaaren døde av kreft i 1990, 44 år gammel.
Første gang jeg så navnet var i High Concept, en biografi om Don Simpson (produsenter har fått påfallende mange biografier skrevet om seg). Warren Skaaren ble hentet inn som såkalt «script doctor» for å få orden på Top Guns (sic!), på det tidspunkt et manus om dristige kadetter på marinens flyskole, med en usympatisk blære i den største rollen. Man kan kanskje si at Tom Cruises Maverick fortsatt er en usympatisk blære i den ferdige filmen, men Skaaren kom opp med et par konkrete grep for å gjøre ham litt mer spiselig for publikum. Besøkstallene beviser at han lyktes.
Fortellingen om Skaarens profesjonelle liv tar oss med inn i noen av amerikansk filmindustris mange fasetter, fra Hollywoodstudioenes innerste forgylte sirkler (Batman), til de mer perifere og ikke fullt så glamorøse (Texas Chain Saw Masacre). Da sistnevnte ble produsert var Skaaren sjef for filmkommisjonen i Texas. Han sluttet som filmkommisær og påtok seg ansvaret for distribusjonen av filmen. Kontrakten med et New York basert, mafiatilknyttet distribusjonsselskap viste seg å bli problematisk og kunne tatt knekken på en svakere personlighet enn Skaaren.
Boka forteller også om en praksis som sjelden får offentlig oppmerksomhet. På 80-tallet returnerte Hollywood til noe som lignet den samlebåndsproduksjon av manus som hersket på 30- og 40-tallet. Det var ikke uhørt at en såkalt storfilm kunne engasjere et titalls manusforfattere underveis i utviklingen (og gjerne et stykke ut i produksjonen også). Også regissører og stjerner kunne skiftes ut flere ganger. Fra produsentenes side handlet det om drømmen om en blockbuster, men også frykten for en kostbar fiasko, utvilsomt matet med paranoiaen fra et relativt høyt forbruk av sentralstimulerende midler. Dette var den nådeløse verdenen Skaaren måtte slå seg fram i for å oppfylle drømmen om filmbransjen. Many are called, few are chosen, som det heter. Skaaren fikk rykte på seg for å være dyktig, punktlig og grundig. Han imponerte så og si alle han kom i kontakt med. Selv tilskrev Skaaren noe av suksessen sin norske bakgrunn.
For det er jo det andre morsomme med Warren Skaaren; hans norske bakgrunn. Det pussige etternavnet kommer av Skåren, og både moren og faren til Warren var av norsk avstamning. Bevisst norskamerikaneres rykte som enkle og sindige protestanter, hadde han en viss humor på egen bekostning. I en versjon av manuset til Top Gun får Charlie (den kvinnelige hovedrollen) replikken:
CHARLIE I talk like you fly. If I see it, I say it. Got that from my Norwegian Grandad.
(Charlies norske bakgrunn forsvant fra den ferdige filmen.)