The Screenwriter Looks at the Screenwriter (William Froug, 1972) og The New Screenwriter Looks at the New Screenwriter (Froug, 1991)
The Screenwriter Looks at the Screenwriter (TSLATS) var en av de første manusbøkene jeg kjøpte på anbefaling. Det er ikke en «how-to-bok» som sådan, men snarere en samling intervjuer med noen av de mest markante manusforfatterne i Hollywood fra 30-tallet og fram til ca 1970.
Fra en tid da de beste manusforfatterne også hadde de beste navnene: Stirling Silliphant. Buck Henry. I.A.L. Diamond. Ring Lardner, Jr. Det er fristende å tro at foreldrene deres planla å se navnene deres på filmlerretet en vakker dag. Men det gjorde de selvfølgelig ikke. De fant på navnene sjøl, hvilket vitner om kreativitet og ekstrem stilsans.
Bortsett fra i Ring Lardner, Jr. sitt tilfelle da.
Auteurteorien
TSLATS var visstnok en reaksjon på auteur-teorien, som i 1972 var på et høydepunkt. Fra Antonioni og Godard til Hitchcock og Nichols – regissører var i ferd med å innta en stjernestatus som inntil da var forbeholdt skuespillerne. Og ettersom både publikum og kritikere kan ha problemer med å forklare hva en regissør faktisk gjør, sa man for enkelhets skyld at regissøren rett og slett hadde laget filmen. «A film by…» og så videre. Hvem hadde trodd at noen faktisk skrev historien ned på forhånd? Og ikke bare i en omtrentlig og beskrivende prosaform, men med detaljer som hva rollefigurene sier når, og hva de ellers foretar seg av betydning.
Et filmmanus er ikke kun historien, det er fortellingen av historien. Filmmanuset beskriver hvor og hvordan scenene begynner og slutter. Det er hva som sies, og hva som ikke sies. Det tempo og rytme, det er stemning og følelser.
Et filmmanus er ikke bare en tekst. Det er filmen beskrevet med ord.
Det artige med TSLATS er at hver manusforfatter har lagt ved en side fra et av sine manus, med strykninger og korreksjoner på plass. Et lite snapshot av hva en manusforfatter må bale med. Kanskje er det bare en bedre måte å beskrive det samme på, andre ganger er det en helt ny idé som må inn. Av og til er det noe som ikke funket likevel og som må ut.
I 2019 er TSLATS også en historisk bok. I en bransje som endrer seg med årstidene er det et hav av tid og praksis mellom the Hollywood Nunnally Johnson (The Grapes of Wrath, 1940) beskriver og Hollywood av i dag. Manusforfatterne i TSLATS tilhører en svunnen tid. De har klassiske titler som The Apartment, Towering Inferno, The Graduate og The Great Escape på samvittigheten. Og som sagt — de avslører hvordan de skriver, så vel som hvordan de lever og overlever. En og annen anekdote har de også funnet plass til.
The Screenwriter Looks at the Screenwriter har en yngre slektning med den snertne tittelen: The New Screenwriter Looks at the New Screenwriter. Utgitt i 1991, var poenget med den var å kaste et blikk på samtidens manusforfattere (anno 80-tallet), eller rettere sagt, be dem kaste et blikk på seg selv, om man skal ta tittelen helt alvorlig.
Her møter du blant andre Dan O’Bannon (Alien), Anna Hamilton Phelan (Gorillas in the Mist), Jack Epps & Jim Cash (Top Gun) og Ron Bass (Rain Man). Det er en veltalende gjeng, medansvarlige for filmer du garantert har sett, men de har mindre å melde om det å skrive som sådan. Her handler det i større grad om karrierer. Det er på en måte veldig tydelig at disse intervjuene er foretatt på 80-tallet, i Ronald Reagans Amerika.
Froug har i den siste boka inkludert et par tv-forfattere og to agenter. Det er et pluss, men ikke la det være avgjørende. De siste årene er det skrevet kjempemye bra om å skrive for tv, inkludert gode intervjubøker. Og når det gjelder agenter er det i grunnen bare én bok som gjelder for min del, nemlig The Mailroom av David Rensin (mer om den en annen gang).
Men, i en tid da «manusbøker» var fåtallige og vanskelig å få tak i, ga disse to bøkene meg mye glede. Og en erkjennelse. Å være manusforfatter i Hollywood ser ut til å ha vært det samme til evig tid: En blanding av møkkajobb og nobelt kall. Godt betalt, dårlig behandlet. Kreditert om du er heldig.
Jeg husker ikke navnet i farten, men en av manusforfatterne som tilhørte den gamle skolen avslører sin største yrkeshemmelighet på denne måten: Som et svar på hvorfor han, en svært suksessrik og velstående manusforfatter fortsatt bodde i ei rønne på feil side av byen, svarte han (noe sånt som): «For at jeg ikke skal gjøre meg avhengig av pengene. Når noen kommer til meg med et møkkaprosjekt har jeg alltid råd til å si Fuck You.» (Så vidt jeg har brakt på det rene er det her det berømte uttrykket «fuck you money» kommer fra.)
Møkkajobb og nobelt kall.