Created By… Inside the Minds of TV’s Top Show Creators (Steven Priggé, 2005)
Innenfor amerikansk tv er det en kreditering som fjernsynsfolk i Europa veldig lenge lot som om ikke fantes: «Created by…» Altså «Skapt av…». Hvorfor lukket man øynene? Jo, fordi på denne siden av dammen var det (med få unntak) uhørt at noen andre enn en regissør skulle få stå som viktigste opphavsperson til et audiovisuelt verk. Det var tross alt europeiske filmkritikere som kom opp med den såkalte Auteur-teorien. Man kan tidvis forsvare ideen om at regissøren har det kreative siste ord på en spillefilm, men det blir litt mer komplisert å argumentere for det samme når man snakker om en tv-serie, spesielt en på 100 episoder, med minst 20 ulike regissører, som tilfelle gjerne er. Derfor er minst en av serieskaperne alltid en manusforfatter.
I USA har produksjon av tv-serier alltid vært masseproduksjon. Drømmen var å bikke 5 sesonger/100 episoder, hvilket har vært grensen for når en serie «syndikeres», dvs. leies ut til små og store kanaler over det forgjettede kontinent. Det er nemlig gjennom syndikering (er det egentlig et ord…?) regissører, produsenter, stjerner og manusforfattere har tjent gode penger i tider da det ellers har vært lite å gjøre. I dag produseres stadig flere serier med kortere sesonger, og blir værende på sin opprinnelige (strømme-)kanal til evig tid. Men amerikanske tv-serier er fortsatt industri, og da snakker vi samlebåndsindustri.
Ta for eksempel en sesong av LOST: Når innspillingen av første episode starter, har man i beste fall skrevet ferdig 5-6 episoder til. Manus for de resterende 18 gjenstår. Idet en episode går i produksjon, begynner forarbeidet på den neste, og når den første klippes, begynner opptakene til den andre, og forarbeid begynner på den tredje. Én regissør kan sjelden holde tak i en slik prosess. For det første krever såpass mye av arbeidet fysisk tilstedeværelse av en regissør på ulike steder til samme tid, for det andre så må så mange av valgene, i alle deler av prosessen, følge historien både før og etter en gitt episode, hvilket generelt er et manusspørsmål.
En amerikansk «Created by-creator» er alltid den som har skrevet første episode. Vi har prøvd å overføre dette på ulike vis her til lands, og har landet på «Serieskaper» som i noen tilfeller forveksles med «Showrunner». Dette er to forskjellige titler, som ikke trenger å gis til samme person. Men de kan gjøre det.
Skriverom
I amerikansk tv-industri jobber man seg oppover i systemet på en eller flere av de 100-vis av seriene som til en hver tid produseres. Nesten uten unntak har amerikanske serieskapere gått gradene, fra «menig» forfatter, nederst på stigen i et skriverom.
Den dagen man er så heldig å få produsert «sin» episode, vil denne episodeforfatteren forlate skriverommet for en stund, og følge produksjonen både under opptak og redigering. Og hvis den dagen kommer da du skaper en egen serie, har du derfor erfaring og kompetanse til å overse mye mer av produksjonen enn hva en manusforfatter er vant med fra f.eks. film. Da er du i stand til å fylle rollen som Showrunner: en produsent med ansvar for å holde produksjonen gående, innenfor skjema og innenfor budsjett. (Det står heller ikke «Showrunner» på amerikanske rulletekster. Her bruker man tittelen «Executive Producer».)
Da vi begynte å snakke om manusforfatteren som serieskaper her til lands, var det via den danske seriemodellen om «One vision» – én den kunstneriske visjonen skulle ligge hos én person, og aller helst hos Adam Price. Neida. Men danskene kjørte på med skikkelige manusredaksjoner med skriverom og allting. Når one vision/serieskaper endelig kom til Norge satt det fortsatt langt inne å ansette flere forfattere enn aller høyst nødvendig.
Her til lands er det å «jobbe seg opp» er et relativt nytt fenomen. Får man lov til å hyre inn flere forfattere vil man selvfølgelig ha de aller beste, men de er jo ikke komfortable med å oppfylle en annens visjon. Og om man ansetter folk som ikke er blant de beste, da kan man like gjerne gjøre det sjøl.
Eller?
Den norske serien som kom nærmest samlebåndsindustri var Hotel Cæsar, som sysselsatte forfattere på flere nivåer: Longterm Storyline, Short-term Storyline, og Episode. Ble du hyret som episodeforfatter var det umulig å forveksle deg med noen som helst «ansvarlig skaper». Men man jobbet seg som sagt oppover.
Men Cæsar var lenge unntaket. Norsk serie-industri har vært for smal og liten til at man fikk denne muligheten til samle erfaring gjennom å «jobbe seg oppover». Pengesekken har ikke vært stor nok til å ansette et helt skriverom. I Norge har det altfor lenge vært vanlig at hovedforfatteren «gjør det sjøl», både på grunn av kunstneriske ambisjoner, men jeg mistenker også, på grunn av pengene. Det er billigere å ansette én manusforfatter, og om du i tillegg betaler vedkommende en anstendig lønn (det skjer!), så er det fortsatt billigere enn å ansette to. (Men selvfølgelig, er du Micheal Hirst («Vikings», «The Tudors») og du tryller fram en fantastisk episode mens du klør deg på magen mellom hovedretten og desserten, så skal ikke si noe på det, altså.)
I Amerika, derimot… Åh, Amerika: Selv en serie der hovedforfatteren faktisk skriver hver eneste episode selv, som i den undervurderte spion/etterforsknings-serien Burn Notice, der Matt Nix vitterlig skrev hver eneste episode selv (Nix er kuriøst nok et sjeldent eksempel på en serieskaper som ikke hadde jobbet på en annen serie tidligere), selv der hadde de et skriverom, fordi tariffavtalen mellom manusforfattere og produsenter krever det. Hvorfor? Nettopp for å unngå at de som er innafor trekker stigen opp etter seg. I USA må man ansette en stab. Og det har ingenting med veldedighet å gjøre, det handler om langsiktighet. I et slikt system forplanter kvaliteten i en serie seg videre til de neste.
Hill Street Blues
Det meste kjente eksemplet er Hill Street Blues fra 1981. Det som i utgangspunktet var en fin serie av Steven Bochco og Michael Kozoll, ble en veritabel serieskaperskole for en hel generasjon amerikanske tv-forfattere. Hill Street Blues skolerte senere serieskapere som David Milch (NYPD Blue, Deadwood), Anthony Yerkovich (Miami Vice), Mark Frost (Twin Peaks), Dick Wolf (Law & Order), Lee David Zlotoff (MacGyver) og mange, mange fler.
Men det skjer da ting i Norge også. På Heimebane hadde man for eksempel et relativt komplett skriverom, og det må sies å ha vært vel anvendte penger, i alle fall på kort sikt, serien ble en suksess etter en hver tenkelig målestokk.
Grunnen til at man i dag legger mer penger i manusutvikling på norske tv-serier, er at det faktisk har betydning. Da NRK hadde monopol var bøygen å få produsert serien. Var man først innafor hadde man uansett 700 000+ seere. For oss som bodde et stykke fra svenskegrensa var det jo ikke noe annet å se på. I dag er tv-serier blitt en av tv-kanalenes viktigste slagmarker. Helt siden 90-tallet, da TV2 kalte seg Norges seriemester (riktignok med stor overvekt av amerikanske tv-serier), har det å ha gode fiksjonsserier på sendeplanen blitt kjempeviktig for alle de store kanalene. Og når folk i tillegg selv aktivt må kjøpe kanalene gjennom ulike apper, da er kanalenes serie-profil blitt blant de aller viktigste salgsargumentene, sammen med sport og reality.
Created by Steven Priggé
Så var det boka til Steven Priggé, da.
Det begynner å bli noen år siden 2005, men mange av de serieskaperne du treffer her er fortsatt høyst aktive. Dette er en intervjubok (litt som The Screenwriter Looks at…), men i Created By… går inndelingen på tema, ikke på navn. Det betyr at i kapittelet om hvordan man først kom seg inn i bransjen, så får du svaret på det fra alle, før man går videre til neste tema. Og det er litt av en forsamling Priggé kan by på: J.J. Abrams, Alan Ball, Ilene Chaiken, Larry David, Barbara Hall, Brenda Hampton, Josh Schwartz, Shawn Ryan, Joss Whedon og mange, mange fler. De eneste navnene jeg personlig savner er David Chase og David E. Kelley.
Og det fins mange flere bøker som denne.
Slike intervjubøker er blitt en boksjanger det går 13 av på dusinet, og det finnes nok de som er enda vassere, både hva innhold og celebre navn angår. Men tematisk rekker det over mye interessant, og om du først skal ha én slik «intervjuer med serieskapere-bok», så er den absolutt en kandidat. Men det begynner som sagt å bli noen år siden 2005, da .