I 1980 var det omtrent én manusbok å få tak i, og du måtte fly til Amerika for å kjøpe den. I dag gjorde jeg et kjapt søk på Amazon og fikk opp over 3000 titler, og du kan få dem levert på noen dager (eller sekunder om du velger Kindle-versjonen). 3000, det er mange å velge blant! Ikke engang jeg har lest så mange, men blant de jeg har lest er det faktisk noen manusbøker jeg kan anbefale.
For meg er manusbøker en svir, en guilty pleasure. Det å lese en manusbok er en måte å prokrastinere på hvor du likevel kan påstå at du jobber. Men la oss alle være enige om at vi håper på mer. Det som iallfall er sikkert at manusbøker lover mer.
Jeg åpner en ny manusbok i håp om å finne noe nytt. En avslørt hemmelighet. Noe brukbart. Og det er noe der, oftere enn det ikke er det. Det er bare det at det er så mye annet også. Mye annet. Side opp og side ned om selvfølgeligheter og banaliteter og en og annen vrangforestilling. De små fnugg av gull som måtte finnes drukner i sumpen av mer verdiløse ord.
Det som er verre er at manusbøker slår hverandre i hjel. Det er en grunn til at idrettsfolk stort sett holder seg til én trener. Hver trener har sin metode, alt er en del av en helhet (de liker å kalle det filosofi), og det like viktig at det er en helhetlig metode som hva denne metoden egentlig er. Sånn er det på en måte med manusbøker også. Som hver trener har sin metode, og hver manusbok har sin metode. Om du bare hadde lest en eller to, så hadde du fint klart deg med det resten av ditt skrivende liv. Problemet et bare å finne ut hvilke bøker det skulle være.
Riktig bok til riktig tid kan være akkurat det du trenger for å komme i gang, og så klarer man seg selv. Men en bok som overdramatiserer problemer som ikke angår deg akkurat nå kan sende deg langt av gårde på helt feil spor. (Når manusforfattere ligger våkne om natta kan vi av og til høre de fjerne skrikene fra en stakkars søkende sjel som hoppet på Linda Seger-toget en gang midt på 90-tallet med de velvalgte ord: Denne boka burde dere også lese!)
Hvilket bringer meg fram til mitt store dilemma: Er jeg beredt til å bære det etiske ansvaret når jeg nå vil anbefale manusbøker?
Jeg har prøvd å gardere meg. Det er forskjell på bøker for viderekommende og nybegynnere. Det er også forskjell på om du leser boka parallelt med undervisning, som en del av et kurs, eller om du famler rundt på egen hånd. Hver til sitt bruk, som det heter.
Og det viktigste er tross alt ikke hva andre har skrevet, men det du skriver selv. Skriv så mye du kan. Kortfilmer, serieepisoder og spillefilmer. Finn på et nytt format! La andre få lese og skriv nye utkast. Og har du muligheten – film det du skriver. Alt du trenger er en smartphone og et par tålmodige venner (med mindre du vil prøve deg på animasjon). Du kan lære mer av deg selv enn du tror.
Er du uenig? Har du andre bokforslag? Send meg gjerne noen ord, eller delta i debatten på Manusboka.no sin Facebook-side.
Helt blank
Hvis du er helt uten erfaring men vil vite hvordan et filmmanus ser ut, vil jeg ikke anbefale manusbøker i det hele tatt. Spar pengene, og last heller ned et manus fra nettet, helst flere, og les dem. Noen filmmanus finnes riktignok i bokform, men selv om ordene sikkert stemmer, er utseendet som regel helt feil. Du vil få en bedre følelse for hva et filmmanus er og kan være av å lese the real thing. Internett er dessuten, enn så lenge, helt gratis.
Et godt sted å starte kan være årets oscar-nominasjoner, som du finner f.eks. her. Etter å ha lest noen, vil du snart legge merke til at selv innenfor dette strenge formatet, har mange manusforfattere sin helt egen stil. Det mest åpenbare er i handlingsbeskrivelsene (tekstblokkene mellom replikkene). Noen holder seg til maks fire linjer for hvert avsnitt, mens andre kan fylle et halvt ark uten harde linjeskift.
Sjanger spiller en rolle. Et actionmanus vil gjerne ha korte setninger, noen ganger bare ett ord lange. Mye luft mellom linjene, og sterke, uttrykksfulle verb. En komedie bør helst være morsom, også på papiret, horror bør være skummelt. Noen liker å henvende seg til leseren underveis.
For serier er ikke forfatternes stil så framtredende, bortsett fra stilen til den eller de som skrev piloten (den aller første episoden). Pilotens stil blir til seriens stil, og så er det alle påfølgende forfatteres oppgave å imitere denne stilen så godt det lar seg gjøre. Et rikt utvalg av nye og eldre tv-seriemanus finner du her.
For nybegynneren
Nå er ikke formatering og utseende det aller viktigste. Om du skriver manus til din egen kortfilm, kan du selvfølgelig skrive manus akkurat som du vil, kanskje du til og med prøver uten. Men når du bestemmer deg for å skrive ditt første spillefilmmanus kan det være greit å få litt orden både på manuset og skrivingen. Da vil jeg anbefale manusboka til Viki King, «How to Write a Screenplay in 21 Days«, som er langt bedre enn tittelen skulle tilsi. King skriver godt om hvordan enkelte historier egner seg bedre enn andre for film, og gir en kjapp og enkel innføring i formatet (boka er fra en tid der et filmmanus kunne være vanskelig å få tak i for hvermansen).
Du skal ikke forvente å skrive et mesterverk på noen få dager, men kanskje blir du overrasket over hvor mye du lærer av bare det å skrive ferdig et helt spillefilmmanus. Garantert verdt både tid og innsats. Og følger du Kings oppskrift rekker du til og med to utkast på de tre ukene!
For den viderekommende
Om du har skrevet et manus eller to, og ennå ikke er tom for ideer og skrivelyst, bør du se om du kan dra til dramaturgien litt. I den forbindelse er det tre ting som kommer til å gjøre en stor forskjell: det som setter historien i gang (inciting incident), det første store vendepunktet (plot point 1), og siste akt.
Her er det litt å velge mellom. Både Syd Fields Screenplay og Blake Snyders Save the Cat bygger i stor grad på disse elementene. Linda Segers Making a Good Script Great hadde også en gang et godt rykte på seg. Likevel ville jeg ha vurdert The Nutshell Technique av Jill Chamberlain. The Nutshell Technique handler om å se filmen «i et nøtteskall», den dramatiske essensen om du vil. Og om du samtidig kombinerer Nutshell med Michael Arents fantastiske Endings video, vil du være godt rustet til å ta dine manus til et nytt nivå.
Når du er i trøbbel
Vi snakker andreaktstrøbbel. Du vet, den forferdelige følelsen av å være midt ute på havet i en synkende båt uten den minste anelse om hvilken vei nærmeste land er. For noen er andreaktstrøbbel en vandrehistorie, de kan prise seg lykkelige, for langt flere er det den harde virkeligheten – en erkjennelse som slår deg hardt og definitivt, og tar fra deg den siste rest av håp om at du hadde noe som helst å gjøre i denne bransjen.
Men fatt mot. Gode nyheter er på vei!
Den ene gode nyheten er at etter en stund lærer du deg å elske andre akt. Første og tredje er 90% teknikk, men andre akt… Det er det kjøttfulle stykket i steika. Når du er i flyten i andre akt, da ønsker du at den aldri skal ta slutt.
John August er en erfaren og suksessrik manusforfatter som fortsatt holder koken. Når han ikke lager software eller lager min yndlingsmanusforfatterpodcast Scriptnotes (eller skriver manus selvfølgelig), gjør han det han kan for å bidra til at manusforfatteres liv blir en smule bedre. Han har for eksempel laget en morsom lite kortstokk som heter Writer’s Emergency Pack. Det høres jo ut som akkurat det man trenger. Selv har jeg aldri fått noe særlig ut av den men folk er jo forskjellige.
Men personlig vil jeg heller anbefale en episode av Scriptnotes, der Augusts podcastpartner Craig Mazin legger ut om sin metode. Hans måte å angripe manusforfatterkallet på er både inspirerende og anvendelig, og om du tar til deg hans råd kommer du til å stå mye bedre rustet når du befinner deg midt ute i andre akts frådende sjø. Som August er Mazin en gammel ulk som har skrevet mye, og han lever som han lærer, enten han skriver lettere ting som Hangover II og III, eller den glimrende HBO-serien Chernobyl.
Om du ikke allerede hører på Scriptnotes så fy skam. Men få iallfall med deg Episode 403: «How to Write a Movie».
Når du skal i møte
Alle filmprodusenter har lest én manusbok (et par har lest flere, vær på vakt mot sånne!), problemet er at du ofte ikke vet hvilken. Da kan du selvfølgelig lese dem alle (min opprinnelige strategi), eller du kan nøye deg med å lese Into the Woods av John Yorke, og samtidig klappe deg selv på skuldra for at du leser en av de aller, aller beste manusbøkene som er å få tak i.
Yorke er ikke bare fantastisk skarp på alt fra dramaturgi til karakterutvikling, han kan også gi deg et godt overblikk over de andre, mest kjente, manusbøkene. Poenget er nemlig det, at de fleste som skriver manusbøker ikke har funnet på noe nytt, det ser mer ut som om de alle sammen har sett de samme filmene men delt dem opp i forskjellige antall segmenter, med forskjellige overeskrifter. De sier i stor grad de samme tingene med litt forskjellige ord, og deres utgangspunkt er analyse av ferdige verk, enten det er film eller tv.
Dessuten skriver alle de såkalte guruene nesten bare om spillefilm og spillefilmmanus. Du får følelsene av at alle historier er to timer langer og nytes best i en kinosal. Visningsforhold er viktige, så klart, men i dag ligger manusforfatteres beste muligheter i tv og nett. Yorkes ideer om dramaturgi og fortelling gjelder for alle formater. Han bruker en fraktal modell, der det store finnes igjen i det lille, som når et solsystem ligner et atom.
Han er ganske overbevisende.
Yorke har produsert hundrevis av timer med drama for britisk fjernsyn, og kan med rette kalle seg en ekspert. Og hva (aner-)kjente manusbøker angår, har han lest dem alle. Han tar dem på hver minste svakhet, men uthever også det som er bra.
Bare en liten advarsel: Det er ikke så lurt å legge ut om alt en du er i møte med har misforstått, iallfall ikke en du har lyst til å jobbe med. Selv ikke en produsent du har lyst til å imponere. Men du kan jo likevel anbefale manusboka til John Yorke.
For deg som skriver for tv
Om det er tv du vil skrive, er Pamela Douglas’ Writing the TV Drama Series boka for deg. En moderne klassiker som allerede er i sin fjerde utgave. Ting har skjedd for på få år for den lille skjermen. Douglas’ sterkeste kort er kapittelet som handler om «the grid». The grid (rutenettet) er et ypperlig verktøy som først brukes til å analysere tv-drama, men som senere kan brukes til å konstruere dine egne episoder.
Tingen med tv-drama er at du skal være original og uforutsigbar innenfor et format som i sin grunnleggende form er nettopp forutsigbart og gjenkjennelig. De fleste serier har svært faste rammer. Selv en serie som tilsynelatende kan finne på hva som helst, har rammer. Og jo vanskeligere de er å få øye på, jo viktigere er det å forstå dem. Nesten alle bøker om å skrive tv behandler dette aspektet på en eller annen måte, men Douglas er både enkel og funksjonell.