Kategoriarkiv: Biografisk

En bok som utelukkende eller delvis tar for seg livet og/eller karrieren til forfatteren. Biografien brukes ofte til å underbygge bokas budskap som manusbok, men brukes også anekdotisk, for bygge image og status. Av og til er det bare en veldig god historie.

Den åpenbarende manusboka

The Godfather Notebook (Francis Ford Coppola, 2016)

Det er ikke alle som er klar over det, men Francis Ford Coppola vant sin første Oscar som manusforfatter, for Patton (1970). Patton var en imponerende prestasjon og én av grunnene til at han ble tilbudt å adaptere og regissere Mario Puzos bok The Godfather. Den andre grunnen var, etter Coppolas egen oppfatning, filmen The Rain People (1969) der han viste at han kunne regissere skuespillere og lage «seriøse scener».

Coppola hadde forventet en litt annen type bok av The Godfather, og da han hadde lest den bestemte han seg for å takke nei til jobben. Det var George Lucas som fikk ham på bedre tanker, og motivasjonen var i utgangspunktet penger.

De to hadde nettopp startet selskapet American Zoetrope sammen, og meningen var å lage «små kunstfilmer». De hadde satt seg i dyp gjeld og Coppola ventet sitt tredje barn. Det var på tide å tjene penger, og en skikkelig studio-film kunne gjøre susen.

Grunnen til at jeg regner The Godfather Notebook som en manusbok er at den er en grundig innføring av kunsten å gjøre en bok om til film. Coppola beskriver prosessen i detalj, og lar deg som leser ta del i den. Coppola brukte en teknikk han hadde lært da han studerte teater, hvilket var å lage en såkalt «prompt book». Jeg aner ikke om dette har et norsk navn. Jeg har i uansett aldri vært borti det. Kort sagt går det ut på å klippe ut alle sidene i boka og lime dem sammen med et større ark, og sette arkene inn i en ringperm. Dette har i hovedsak to fordeler: For det første får du veldig mye mer marg å notere i, og for det andre kan du fylle egne sider innimellom bokas, som kan inneholde resymeer, huskelister, betenkninger etc.

Og The Godfather Notebook er altså en 800 sider tjukk reproduksjon av Coppolas prompt book for The Godfather, og det er intet mindre av en åpenbaring.

De som tror det går an å planlegge en produksjon i for stor detalj, at man mister kreativiteten og impulsiviteten eller noe sånt, kan ha godt av å lese denne boka. Ikke sånn å forstå at dette er den eneste måten å planlegge en film på, men det funker definitivt.

Boka er også en nyttig påminner om at det man lager er en film, og ikke et manus per se, og at dette er noe man bør ha i tankene helt fra starten. Det er for eksempel en scene, omtrent halvveis i filmen (slapp av, jeg skal ikke spoile noe), som viser Michael Corleones store vendepunkt. Jeg husker godt reaksjonen min første gang jeg så denne scenen, selv om det er mange år siden nå. Det ser ut som om Al Pacino, som spiller Michael, holder på glemme å gjøre noe han skulle ha gjort. Det gir ekstra spenning til scenen, men jeg har alltid trodd at det egentlig var resultatet av en tilfeldighet, en «feil» som skjedde under opptak, som ble brukt likevel av en eller annen grunn. Men i The Godfather Notebook har Coppola notert i margen, nøyaktig hva som skal skje, og hvorfor: Grunnen er at han vil fremkalle en spesiell reaksjon hos publikum, og den reaksjonen er nøyaktig den som var min reaksjon. Alt er planlagt og tilrettelagt, som det heter.

I tillegg til Coppolas margnotater, synopsiser og betraktninger har boka et interessant forord og en haug med fantastiske bilder fra innspillinga. Dette var en julegave til meg selv for to år siden, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Amazon er for tida utsolgt (ikke gå for Kindle-utgaven på denne!), men skal visstnok få nye på lager 29. desember. Og du kan alltids få tak i brukte utgaver også.

Dette er bloggen for alle som elsker og/eller hater manusbøker, men for en gangs skyld vil jeg påstå at det ikke er mulig å hate denne manusboka. Jeg anbefaler The Godfather Notebook av hele mitt hjerte. Ikke bare for manusforfattere, men for alle som er glad i film og/eller interessert i hvordan bok blir til film.

Den andre legendariske manusboka

Which Lie Did I Tell? More Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 2000)

William Goldman (1931-2018) har alltid vært manusforfatternes manusforfatter. For mange av oss, vår store helt. Usedvanlig begavet, usedvanlig sjarmerende, usedvanlig anstendig, med en usedvanlig snerten replikk. Han flyttet aldri til California, men ble boende i sitt elskede New York, selv da han var på sitt travleste som manusforfatter. Det var kanskje det tryggeste også, for hans mange beskrivelser av Hollywood og dets stjerner foran og bak kamera, kan konkurrere med de skarpeste, profesjonelle satirikere.

Han var outsider og insider på samme tid, både stolt og skamfull over sin tilknytning til stjernefabrikken der så mange penger ble tjent på de mest vanvittige vis. I Adventures in the Screen Trade fra 1983 «forteller han alt» og boka er en klassiker med god grunn.

Det skulle gå 17 år før oppfølgeren kom, og for min egen del holder jeg den for å være enda et lite hakk bedre. I Which Lie Did I Tell får vi noe vi ikke får i den første boka, nemlig ydmykhet og selvinnsikt. En liten dose, men likevel, det gir en ekstra dimensjon. I den forrige manusboka på manusboka.no, Tales from Development Hell, blir det tydelig beskrevet hvordan selv ikke Hollywoods guder har en gratisbillett til «green light». Goldman serverer på mange måter den samme historien, men fra den andre siden, altså fra en guds ståsted, om du vil.

Det er skrevet mange manusbøker som forsøker å gi en god oppskrift på hvordan man strukturerer og skriver et manus. Side opp og side ned, helst av folk som ikke har hatt så stor suksess med dette foretagendet selv. Kanskje nettopp fordi de overkompliserer og teoretiserer det som egentlig handler om en eneste ting: Å fortelle en god historie. Goldman gir oss sin metode, og den er til sammenligning sjokkerende enkel. Jeg skal ikke røpe den her (dette er en bok jeg definitivt anbefaler deg å kjøpe selv), men jeg kan med hånda på hjertet si at den fungerer.

I tillegg til en gjennomgang av egne prosjekter, gjengir Goldman seks fantastiske filmscener, fra andres filmer. Han beskriver hva som gjør dem fantastiske, og han inkluderer til og med noen av manusforfatternes egne betraktninger. I tredje del gjengir han fire historier og drøfter kort i hvilken grad de egner seg for film. Og han sparer det beste til slutt: En original historie fra hans egen hånd, i manusform.

Jeg tar et ekstra linjeskift på den:

Et originalt spillefilmmanus, skrevet av en legende, kun ment for denne boka.

Dette manuset er aldri blitt produsert, så du har garantert ikke hørt, lest eller sett historien før. Dette er din sjanse til å være Goldmans egen manuskonsulent (eller script doctor, som de sier «over there»). Og når du har gjort så godt du kan, kan du sammenligne dine egne betraktninger med betraktningene til Scott Frank, Tony Gilroy, Callie Khouri og et par til. De går alle helhjertet løs på Goldmans manus, og forteller nøyaktig hva de mener om det. Jeg vil uten å nøle påstå at dette kapittelet alene veier like tungt som 90% av alle andre manusbøker, til sammen.

I forordet serverer han en plausibel historie om årsaken til at han begynte å skrive denne boka. Noe om en ung manusstudent, og et spørsmål om side 17. Plausibel, men ikke nødvendigvis helt troverdig. For resten av forordet handler for det meste om at folk i filmbransjen lyver, at manusforfattere lyver, at alle historiefortellere lyver. Min egen teori er at Goldman hadde skrevet på denne boka en god stund, men en eller annen imbesil forlegger syntes han trengte en god og tidsaktuell «hook». Den hooken fant han da Good Will Hunting, skrevet av to unge skuespillere, vant Oscar for beste originalmanus, og ryktene begynte å svirre om at det i virkeligheten var Goldman som hadde skrevet alt. Her forteller han hva som egentlig skjedde, pluss et par varianter av hva som ikke skjedde. Det er opp til leseren å avgjøre hva som er hva.

Som med det meste William Goldman har skrevet, får du en intens følelse av at han henvender seg til deg, og til deg spesielt. Det var nok helt tilfeldig at oppfølgeren kom ut omtrent samtidig med at jeg skulle begynne mitt eget profesjonelle liv som manusforfatter, men i mitt stille sinn kan jeg innbille meg at det ikke var det. Så takk igjen, William Goldman. Hvil i fred.

Den rebelske manusboka

Rebel Without a Crew: Or How a 23-Year-Old Filmmaker with $7,000 Became a Hollywood Player (Robert Rodriguez, 1996)

Jeg har blogget om manusbøker en stund og har fortsatt mange bøker jeg har lyst til å fortelle om, men etter at jeg skrev om Into the Woods har det vært vanskelig å finne den neste. Den foreløpig siste boka var Screenwriting 434 fra 1993. Det er en klassiker, og fortjener å nevnes av den grunn. Men det som gjaldt for manusskriving på 90-tallet er ikke like gangbart lenger. Om 80-tallet var motebildets kitschtid, var 90-tallet på mange måter filmen og filmmanusets.

I bunken av manusbøker jeg ennå ikke har blogget om, ligger filmskaperen og tusenkunstneren Robert Rodriguez’ beretning om hvordan hans første film El Mariachi ble til. El Mariachi er en ganske enestående film, den danner et skille mellom to epoker samtidig som den bygger bro mellom film-kitsch og no-budget indiefilm. Boka heter Rebel Without a Crew, og er en minst like interessant som film- og manuslitteratur som El Mariachi er som film.

Jeg husker godt første gang jeg så Robert Rodriquez’ spanskspråklige debut El Mariachi. Pressevisning i Prinsen kinosenter i Trondheim. Året var 1993, og Pulp Fiction var fortsatt noen måneder unna. Man satt med en følelse av at amerikansk film gikk på tomgang og at endetiden var nær (skjønt, i ettertid ser jeg at 1993 var et fantastisk år for amerikansk film). Men det skjedde spennende ting andre steder i verden. Bad Boy Bubby fra Australia, for eksempel. Eller Nikita fra Frankrike. Originale og likevel klassiske historier med både friskhet og bred appell. Jeg visste minimalt om El Mariachi da Carlos Gallardo spaserte sine slitne cowboyboots inn på den øde landeveien som fylte lerretet. El Mariachi fra Mexico. Hm. Kunstfilm da, sikkert? Okei.

Neida.

El Mariachi er røff i kantene. En riktig pulp-film der klisjeene ligger tjukke utenpå hverandre, men heldigvis nesten alltid med en uventet vri, om så bare gjennom hvor langt han våger å dra dem. Det er en fysisk filmopplevelse så god som noen. Ikke nødvendigvis gjennom hvor gripende eller hvor filosofisk den er (selv om den kanskje er det også), men gjennom hvor hemningsløs og sprø den er. Den er som en hjemmelagd tegneserie. En punklåt fra garasjen. Og punchlinen er: Det ble laget for 7000 dollars!

Rebel Without a Crew er Rodriguez dagbok som begynner i 1991, da han bestemte seg for å lage en billig rett-på-video-film, og helt fram til februar 1993, da han våkner i en hotellsuite i New York og leser gode kritikker i New York Times og New York Post etter at den samme filmen er sluppet på 90 kinoer over hele USA.

Det er en rags-to-riches-historie. Enten har Rodriguez levd et liv vi ellers bare kjenner fra eventyrene, ellers så vet Rodriguez også litt av hvert om å krydre detaljene og dra på i svingene. Ikke vet jeg, men boka er i alle fall god og inspirerende.

Det har skjedd mye med både produksjon og distribusjon av film på de 25 årene siden den billigste måten å lage El Mariachi på var å skyte den på 16 mm-film og klippe den med to videospillere. I dag kan hvem som helst rette smartphone-en sin mot noe interessant å få fullt brukbare bilder, og laste det hele opp til Vimeo eller Youtube eller Facebook i samme sekund. Utfordringen er ikke lenger å få det du har laget ut i verden, men det handler fortsatt om å bli lagt merke til. Innstilling trumfer det meste og flaks har en tendens til å finne den som gjør seg tilgjengelig for den.

Med El Mariachi gikk Robert Rodriguez imot all konvensjonell visdom om hvordan man skaper seg en karriere innen film. Rebel Without a Crew forteller hvordan han velger sin egen vei og demonstrerer at det når alt kommer til alt, egentlig ikke finnes noen regler.

Den skumle manusboka

On Writing: A Memoir of the Craft (Stephen King, 1999)

I tilfelle min forrige blogpost etterlot noen som helst tvil om hva jeg syns om Stephen King, så vil jeg bare slå dette fast her og nå: For meg er Stephen King beviset på at selv om absolutt perfeksjon krever at en enorm mengde variabler lander på optimal plass, så vil vi, gitt nok muligheter, før eller siden oppleve en slik perfeksjon. I dag bor det omtrent 7,6 milliarder mennesker på jordkloden. Og det viser seg at 7,6 milliarder muligheter er nok til at man treffer blink på samtlige variabler. Resultatet er Stephen King.

Han er ikke en gang det eneste resultatet, det fins andre geniale forfattere (jeg vet om noen få, men det fins mange), men meg bekjent er han den eneste som både har nådd det absolutte høydepunkt som forfatter — og som har skrevet en manusbok. Eller «manusbok», får jeg vel si. For King er fortsatt ingen gudbenådet manusforfatter, og manusboka hans heter On Writing og ikke On Screenwriting, men det aller meste av det han skriver er både relevant og interessant for manusforfattere, og så derfor er Kings 20 år gamle memoarbok On Writing ukens manusbok.

Den første gangen jeg leste On Writing hoppet jeg rett til andre del. On Writing er nemlig delt i fire hoveddeler: C.V., Toolbox, On Writing og On Living: A Postscript. Den første delen er Stephen Kings fortelling om sitt eget liv fram til 1997, den andre delen er (som tittelen er forbilledlig tydelig på), en beskrivelse av den virtuelle verktøykassen han benytter seg av for å trylle fram sine mesterverk. Som enhver desperat gullgraver gravde jeg der jeg trodde sjansen for å finne verdifulle steiner var størst. Verktøyene King beskriver her (grammatikk, vokabular, bruk av adverb vs presise verb osv.) er verdifulle, men det er ikke gull.

On Writing (delen, ikke boka) er bedre. Her beskriver King et levesett for forfattere, hva du kan/bør/må gjøre for å kunne skrive så godt du kan. Det handler naturligvis om å lese og skrive mye, men også om hva King selv leser, hvor han finner tid og sted til å lese, hvordan han skriver, og hvor mye «mye» egentlig er (svaret er: så mye som mulig!). Ett av kapitlene i denne delen handler om «plotting» (som kan oversettes med planlegging av historiens vendepunkter), og her får vi kanskje svaret på hvorfor han er så fantastisk til å dikte historier og skrive prosa, og så… mindre enn fantastisk han er til å skrive filmmanus: Stephen King tror ikke på «plotting».

Som en annen gudbenådet historieforteller, William Goldman, skriver i sin memoarbok Adventures in the Screen Trade: «Screenplays are structure». Structure og plotting er, om ikke det samme, så i hvert fall to hus i samme gate, og det er den eneste gata som fører deg fram til et godt filmmanus (du skal innom et par hus til på veien, naturligvis). Det er mange prosaforfattere også, som liker å planlegge historiene mer enn King, men for King er slik planlegging noe han vegrer seg mot så mye som mulig. Og det er muligens forklaringen på hvorfor hans historier er så fulle av kreativitet, menneskelig innsikt og spenning.

Det i hvert fall Kings hypotese.

Den siste delen heter On Living: A Postscript. Dette er en metadel som tar deg med inn i selve skrivingen av denne boka, og det er her King virkelig leverer på gullfronten.

Selv om King er som en maskin når han skriver fiksjon, hadde han stoppet opp halvveis i arbeidet med On Writing. Arbeidet gikk tregere og tregere, helt til han la manuskriptet helt bort. Etter noen måneder tok han det fram igjen, og leste det han hadde med et svakt håp om at det skulle være så dårlig at han kunne legge det bort for godt. Men det var ikke det, og han bestemte seg for å fortsette. Dagen etter ble han påkjørt av en uoppmerksom bilfører og alvorlig kvestet. Han var en hårsbredd fra døden.

Både hode og kropp hadde fått seg en skikkelig trøkk. Han visste ikke om han noen gang ville klare å skrive igjen. Hodet kom seg snart, men hofta og det ene beinet var så ødelagt at han inntil videre måtte leve med vedvarende smerter og knapt kunne sitte oppreist i rullestolen lenger enn en time om gangen. Om du er en (manus-)forfatter og det en dag synes uoverkommelig å begynne på dagens arbeid, hent fram ditt indre bilde av Stephen King, som i intense smerter hamrer ned ord etter ord samtidig som han er (smertelig) klar over at dette er dårlig – de første fem hundre ordene han skriver får ham til å føle at han aldri har skrevet et ord før i hele sitt liv. Og vi som lever av å skrive vet at smerten ved å skrive noe dårlig kan være like paralyserende som fysiske smerter. Men de 500 ordene opplevels likevel som en seier, og andpusten og svett føler han en viss tilfredshet av at han iallfall hadde klart den fysiske prestasjonen ved det. Kanskje gjorde de fysiske anstrengelsene det lettere, tross alt, å slåss seg igjennom de første, uinspirerte ordene. Og han fortsatte, og etter hvert ble det han skrev bedre, og det begynte å gå lettere.

«The scariest moment is always just before you start.» – Stephen King.

Selvfølgelig leste jeg den første delen også, og den er like god og inspirerende som resten. C.V. handler om livet hans, eller i hvert fall den delen av det som King mener formet ham som forfatter og som menneske. Dette er alle de variablene, som hver på sin måte gjorde King til den mesteren han tross alt er. Det er fortellingen om en nysgjerrig gutt som ser det bemerkelsesverdige i sine omgivelser. Lille Steve er en uhelbredelig leser av fortellinger. Han griper enhver sjanse han får til å skrive. Og han møter hindring etter hindring.

Han får høre at han skriver dårlig (han gjør noe med det). Han sender noen historier inn til forlag og får avslag i retur (han skriver flere). Med kone og to barn lever han i et skur, uten et privat rom å jobbe i (han skriver i vaskemaskinkottet). Og han drikker stadig mer.

Likevel er det ingenting skrytete i Kings beskrivelser av hva han har måttet overvinne. Tvert imot, han er ydmyk, ærlig, og tilskriver en ikke ubetydelig del av sin suksess kona Tabitha, og et par andre gode hjelpere.

On Writing er en fryd å lese, og King skriver minst like godt og presist som i sine beste romaner. Og boka bekrefter inntil videre min hypotese om at de som skriver de skumleste historiene også er de hyggeligste folkene.

PS: I disse dager lanserer HBO Nordic tv-serien Castle Rock, som baserer seg på karakterene og historiene i Stephen Kings faste fiksjonsverden på den amerikanske nord-østkysten.

Den legendariske manusboka

Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 1983)
En av de legendariske manusbøkene er Adventures in the Screen Trade, av den legendariske manusforfatteren William Goldman (Butch Cassidy and the Sundance Kid, All the President’s Men, Maverick m.fl.), og den er ikke engang en manusbok.
 
Så hva er det da? Dette er Goldmans memoarer, per 1983. Grunnen til jeg må regne den som en manusbok, er at han raust inkluderer noen ord om hvordan man (eller iallfall William Goldman) skriver manus, hvilket er en leksjon fra en av de definitive mesterne.
(Min teori er at det er umulig for en manusforfatter å skrive en selvbiografi uten også å skrive om hvordan man jobber. Liv og «arbeid» går altfor mye opp i hverandre til å la være. Arbeidsprosessen er personlig, definerende, og mystisk. Det er muligens det spørsmålet mesterne oftest blir stilt i møte med andre manusforfattere.)
Nær samtlige av Goldmans produserte manus går for å være av høy kvalitet, og boka inkluderer ett av hans aller beste – Butch Cassidy and the Sundance Kid. Det stemmer. Hele manuset er med i boka. Det er et fantastisk manus å lese (Goldman er også en anerkjent prosaforfatter). Og, dette er en floskel, men du kan faktisk se filmen spille seg ut foran deg, takket være hans subtile direksjoner for klipp og foto. Dessverre skriver man ikke manus på denne måten lenger, om man noen gang gjorde det.
Han starter ikke en gang scenene med «INT.» eller «EXT.».
 
Han deler ikke engang manuset inn i scener.
 
Goldman skriver tagninger. Han skriver film.
 
Resten av boka er like velskrevet som manuset. Goldmans liv er en inspirasjon for enhver manusforfatter, men også en formaning. Innholdet veksler mellom store oppturer og ditto nedturer, og fortellerformen er preget av kynismen hos en som har vært i «krigen» litt for lenge. Det er tydeligvis røft der oppe i elitedivisjonen.
 
Han filosoferer over tingenes tilstand, og backer sitt syn med med eller mindre vilkårlige statistikker og lister. Som vitenskap er det tvilsomme greier, men som litteratur er det kostelig. Hollwood er et sted som er fullt av galskap, ser det ut til. Og Goldmans forklaring er etter hvert blitt en velkjent beskrivelse av Hollywood:
 
Nobody knows anything.
Legendarisk!

Den kule manusboka

Dan O’Bannon’s Guide to Screenplay Structure (Dan O’Bannon with Matt R. Lohr, 2012)

En annen manusbokforfatter (foruten Blake Snyder) som døde i 2009 var Dan O’Bannon (1946-2009), og i likhet med Snyder var han en av de som hadde en karriere som manusforfatter å slå i bordet med. O’Bannon er en fantastisk ydmyk fyr, som ikke er redd for å innrømme at han ikke vet alt. Tvert i mot begynner han boka med å fortelle om hvor slitsomt det var å ikke ha peiling, og måtte finne opp kruttet på nytt hver gang han begynte på et manus. Det måtte da finnes enklere måter å gjøre dette på? Han forteller om sin jakt etter innsikt og deler sine funn med oss. Han sverger på at han selv brukte sin egen metode, og at hvert eneste av de manusene han skrev «fungerte», fordi modellen fungerer.

O’Bannon gjengir også et par mystiske sider fra ett av sine mer kuriøse manus, som… Ja, han demonstrerer med stor tydelighet at det viktigste er å formidle filmen på papir, med alle midler – inkludert rare marger.

Han påstår at han egentlig hadde lyst til å holde igjen det viktigste, det han kaller «hedonistic adaption», men at kona overtalte ham heldigvis til å ta med det også.

Dan O’Bannon gikk med bukseseler og sløyfe, hans første film Dark Star er co-skrevet og regissert av John Carpenter, og O’Bannon spiller selv en av hovedrollene, som den paranoide romfareren Pinback. Med andre ord tyder svært mye på at Dan O’Bannon var en kul fyr, og derfor er boka hans den kule manusboka.

Og dessuten har Roger Corman skrevet forordet.

O’Bannon kaller sine få, simple prinsipper for «Dynamic Structure». Modellen er enkel og utvilsomt «riktig», men selv finner jeg at det er noe som mangler. Det er noen detaljer her som O’Bannon lar være å ta med, ting han kanskje anser som selvsagte, eller kanskje han ikke en gang tenker over dem selv. Han var en dyktig manusforfatter (og regissør), så jeg er ikke i tvil om at hans metode virker, men kan hende virket den aller best for ham selv. Hvilket leder meg til følgende konklusjon: Alle kan lage sin egen modell, og det kan du gjøre ved å studere noen filmer du liker, se hva de har til felles, og forsøke å bruke de samme fellestrekkene i det du selv skriver. Det var vel det folk gjorde før manusbøkene kom? Er det ikke det musikere gjør? Forfattere? Poeter? Noen av dem, i hvert fall.

Men boka inneholder et par ting til som gjør at den kanskje ikke er så bortkastet likevel: For det første er det en underholdende og litt tankevekkende fortelling om en manusforfatters karriere. For det andre gir han et kort resymé av en del alternative modeller som du like godt kan regne inn i allmenndannelsen med en gang: Robert McKee, Lajos Egri, Syd Field og Howard & Mabley. Også er det den der med hedonistic adaption, da. Jeg har ikke sett det noe annet sted.

Dan O’Bannons medforfatter, Matt R. Lohr, var en manusstudent ved Chapman University, der O’Bannon underviste. Da O’Bannon døde i 2009, hadde han skrevet et utkast til denne boka. I samarbeid med O’Bannons enke, Diane O’Bannon, påtok Lohr seg å ferdigstille den. Og takk og pris for det. For det er en kul bok.