Kategoriarkiv: Oppslagsverk

Den formelle manusboka

The Hollywood Standard: The Complete and Authoritative Guide to Script Format and Style (Christopher Riley, 2005)

Det er enkelte ting manusforfattere har en tendens til å la seg besette av, og en av dem er formatering. Og når man lar seg besette av noe, har man en tendens til å gjøre ting vanskeligere enn de trenger å være. Og når noe er vanskelig, da trenger man et oppslagsverk.

Dette er muligens forretningsideen bak såkalte formateringsbøker, en obskur nisje innen manusbøker som egentlig bare består av to titler: The Screenwriter’s Bible av David «dr. Format» Trottier, og denne – The Hollywood Standard av Christopher Riley. Det er vanskelig å si hvilken av titlene som skjærer mest i øynene for en enkel sjel fra Byåsen.

En god del manusbøker inkluderer et par sider om formatering, hvilket sier noe om hvem disse bøkene henvender seg til. Manusformater er nemlig ingen godt bevart hemmelighet lenger. Det er nesten ikke mulig å logge seg på internett uten å havne på en eller annen side som kan tilby et utall produserte og uproduserte manus for nedlasting («For educational use only»!). En gjennomgang av ett eller to slike manus vil fortelle deg det aller meste du lurer på om hvordan et manus skal se ut. Og reglene er ikke hugget i stein heller, det er en viss variasjon, og så lenge du husker å bruke en eller annen 12-punkts courier-font er du halvveis i mål. Så hva skal du egentlig med The Hollywood Standard?

For å være helt ærlig har jeg ikke åpnet denne på flere år, og sist jeg gjorde det var svaret på det jeg lette etter såpass uanvendelig at jeg heller googlet det. Jeg kan ikke si annet enn at jeg syns et komplett bibliotek av manusbøker bør inneholde en slik bok.

Et annet spørsmål er hvorfor det er så viktig med format, og om den såkalte Hollywoodstandarden har noe med oss i Norge å gjøre. Svaret på det er:

1 side = 1 minutt.

Cirka.

Det er i hvert fall det man sier. 120 sider er to timer film. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Dan O’Bannon gir et par artige eksempler på dette i den kule manusboka si, som at manuset til den første Alien-filmen er på noen-og-åtti sider, mens filmen er temmelig nøyaktig to timer lang.

Måten en side manus tolkes av skuespillerne, hvordan den regisseres, filmes og klippes har enormt mye å si for lengden ferdig film.

En annen ting er at denne såkalte Hollywoodstandarden som navnet tilsier, har sin opprinnelse i Hollywood, som ligger i USA, der de ikke bruker A4-ark. De bruker noe de kaller Letter-size, hvilket betyr at arket er litt lavere og litt breiere enn et A4-ark. Likevel sier vi at regelen gjelder for A4 også.

Bortsett fra fonter og marger er det få ting som kan regnes som regler innenfor manusskriving, men det hersker en viss uenighet om hva som kan inkluderes i et manus. Kan man skrive inn kamerabevegelser, for eksempel? Hva med størrelse på utsnitt? Spesielle effektklipp? De fleste manusbøker sier nei-nei, overlat dette til regissører og fotografer. Her har erfarne manusforfattere som Craig Mazin og John August latt seg provosere, og lar harmen få fritt utløp på podcasten Scriptnotes. I følge dem er det (nesten) ingen regler, og verken regissører eller andre involverte i produksjonen av manuset vil reagere negativt, dersom kamerabevegelser er motivert. Det er tross alt ikke romaner vi skriver. (Enkelte vil vel hevde at det ikke en gang er litteratur.) Uansett har både Mazin og August mer enn nok pondus til at man skal ta dem på alvor.

Så har du manusforfattere som Quentin Tarantino, da. I manuset til Kill Bill er det et avsnitt der han beskriver en handling hvor hovedpersonen «The Bride» leter etter en stein med en X på. Så skriver han:

She smiles. If the X hadn't been there, she would have taken it as a sign that her vengeance quest was never meant to be. But as it is there, it would appear that fortune has smiled on The Bride and her bloody intentions.

Et manus skal kun beskrive det vi hører og det vi ser. Men man kan verken høre eller se det Tarantino har skrevet her. Det påvirker likevel lesningen av manuset, og det vil igjen påvirke alle som bruker manuset som arbeidsdokument, ikke minst skuespillerne.

Dette avsnittet er en slags «hemmelig» beskjed til leseren, en teknikk vi finner et annet eksempel på hos Shane Black 15 år tidligere:

EXT. POSH BEVERLY HILLS HOME - TWILIGHT

The kind of house that I'll buy if this movie is a huge hit. Chrome. Glass. Carved Wood.

Dette er en scenebeskrivelse fra hans første produserte manus – Lethal Weapon fra 1987. Jeg tipper han kjøpte det huset.

Slike meldinger til leseren ble en stund kalt «Blackisms», og var kjempepopulært omtrent like lenge som jappetida varte, og det regnes ikke for spesielt god kutyme lenger. Tarantino gjorde det kult igjen, men sånne ting går i bølger. Det som synes hipt og friskt i dag kjennes gammeldags ut i morgen.

Til slutt en liten advarsel: Du kan følge regler og kutymer så mye du vil, men det er ikke sikkert de som betaler deg kjenner disse reglene like godt som deg. Og det hjelper ikke å komme drassende med verken The Hollywood Standard eller The Screenwriter’s Bible. Ingen av dem er bindende for medlemmer av Produsentforeningen, så vidt jeg vet. Det er mange kamper som skal utkjempes mellom de kreative kreftene i en produksjon, og her som ellers gjelder det å velge sine slag med omhu. Er du villig til å risikere alt for en diskusjon om formatering av tekst? I så fall er det ikke sikkert det er noen vits i å «vinne» diskusjonen, for det kan hende du i så fall vant over din eneste leser.