Stikkordarkiv: anekdoter

Den norskættede manusboka

Rewrite Man: The Life and Career of Screenwriter Warren Skaaren (Alison Macor, 2017)

Det skrives ikke mange biografier om manusforfattere. Hvis du lever av å skrive for film og vil se livet samlet mellom to permer (evt som paperback) bør du, som William Goldman og Joe Eszterhas, gjøre det sjøl. De få biografiene som fins, er som regel om manusforfattere som også har gjort karriere som regissører – som Billy Wilder og Quentin Tarantino.

Så du kan tro jeg ble forbauset da jeg oppdaget Rewrite, en bok (med stive permer!) om manusforfatteren Warren Edward Skaaren.

«Warren who?» sier du? Det er store sjanser for at du aldri har hørt om ham. På imdb.com har han kun fem oppføringer som manusforfatter. Disse går til gjengjeld over kun fire år, fra 1986-1989, og alle unntatt en av dem var blant 80-tallets aller mest suksessfulle filmer: Top Gun, Beverly Hills Cop II, Batman og Beetlejuice. Man kan bare forestille seg hva fortsettelsen på karrieren ville vært, men Skaaren døde av kreft i 1990, 44 år gammel.

Første gang jeg så navnet var i High Concept, en biografi om Don Simpson (produsenter har fått påfallende mange biografier skrevet om seg). Warren Skaaren ble hentet inn som såkalt «script doctor» for å få orden på Top Guns (sic!), på det tidspunkt et manus om dristige kadetter på marinens flyskole, med en usympatisk blære i den største rollen. Man kan kanskje si at Tom Cruises Maverick fortsatt er en usympatisk blære i den ferdige filmen, men Skaaren kom opp med et par konkrete grep for å gjøre ham litt mer spiselig for publikum. Besøkstallene beviser at han lyktes.

Fortellingen om Skaarens profesjonelle liv tar oss med inn i noen av amerikansk filmindustris mange fasetter, fra Hollywoodstudioenes innerste forgylte sirkler (Batman), til de mer perifere og ikke fullt så glamorøse (Texas Chain Saw Masacre). Da sistnevnte ble produsert var Skaaren sjef for filmkommisjonen i Texas. Han sluttet som filmkommisær og påtok seg ansvaret for distribusjonen av filmen. Kontrakten med et New York basert, mafiatilknyttet distribusjonsselskap viste seg å bli problematisk og kunne tatt knekken på en svakere personlighet enn Skaaren.

Boka forteller også om en praksis som sjelden får offentlig oppmerksomhet. På 80-tallet returnerte Hollywood til noe som lignet den samlebåndsproduksjon av manus som hersket på 30- og 40-tallet. Det var ikke uhørt at en såkalt storfilm kunne engasjere et titalls manusforfattere underveis i utviklingen (og gjerne et stykke ut i produksjonen også). Også regissører og stjerner kunne skiftes ut flere ganger. Fra produsentenes side handlet det om drømmen om en blockbuster, men også frykten for en kostbar fiasko, utvilsomt matet med paranoiaen fra et relativt høyt forbruk av sentralstimulerende midler. Dette var den nådeløse verdenen Skaaren måtte slå seg fram i for å oppfylle drømmen om filmbransjen. Many are called, few are chosen, som det heter. Skaaren fikk rykte på seg for å være dyktig, punktlig og grundig. Han imponerte så og si alle han kom i kontakt med. Selv tilskrev Skaaren noe av suksessen sin norske bakgrunn.

For det er jo det andre morsomme med Warren Skaaren; hans norske bakgrunn. Det pussige etternavnet kommer av Skåren, og både moren og faren til Warren var av norsk avstamning. Bevisst norskamerikaneres rykte som enkle og sindige protestanter, hadde han en viss humor på egen bekostning. I en versjon av manuset til Top Gun får Charlie (den kvinnelige hovedrollen) replikken:

            CHARLIE
I talk like you fly. If I see it, I
say it. Got that from my Norwegian
Grandad.

(Charlies norske bakgrunn forsvant fra den ferdige filmen.)

Den åpenbarende manusboka

The Godfather Notebook (Francis Ford Coppola, 2016)

Det er ikke alle som er klar over det, men Francis Ford Coppola vant sin første Oscar som manusforfatter, for Patton (1970). Patton var en imponerende prestasjon og én av grunnene til at han ble tilbudt å adaptere og regissere Mario Puzos bok The Godfather. Den andre grunnen var, etter Coppolas egen oppfatning, filmen The Rain People (1969) der han viste at han kunne regissere skuespillere og lage «seriøse scener».

Coppola hadde forventet en litt annen type bok av The Godfather, og da han hadde lest den bestemte han seg for å takke nei til jobben. Det var George Lucas som fikk ham på bedre tanker, og motivasjonen var i utgangspunktet penger.

De to hadde nettopp startet selskapet American Zoetrope sammen, og meningen var å lage «små kunstfilmer». De hadde satt seg i dyp gjeld og Coppola ventet sitt tredje barn. Det var på tide å tjene penger, og en skikkelig studio-film kunne gjøre susen.

Grunnen til at jeg regner The Godfather Notebook som en manusbok er at den er en grundig innføring av kunsten å gjøre en bok om til film. Coppola beskriver prosessen i detalj, og lar deg som leser ta del i den. Coppola brukte en teknikk han hadde lært da han studerte teater, hvilket var å lage en såkalt «prompt book». Jeg aner ikke om dette har et norsk navn. Jeg har i uansett aldri vært borti det. Kort sagt går det ut på å klippe ut alle sidene i boka og lime dem sammen med et større ark, og sette arkene inn i en ringperm. Dette har i hovedsak to fordeler: For det første får du veldig mye mer marg å notere i, og for det andre kan du fylle egne sider innimellom bokas, som kan inneholde resymeer, huskelister, betenkninger etc.

Og The Godfather Notebook er altså en 800 sider tjukk reproduksjon av Coppolas prompt book for The Godfather, og det er intet mindre av en åpenbaring.

De som tror det går an å planlegge en produksjon i for stor detalj, at man mister kreativiteten og impulsiviteten eller noe sånt, kan ha godt av å lese denne boka. Ikke sånn å forstå at dette er den eneste måten å planlegge en film på, men det funker definitivt.

Boka er også en nyttig påminner om at det man lager er en film, og ikke et manus per se, og at dette er noe man bør ha i tankene helt fra starten. Det er for eksempel en scene, omtrent halvveis i filmen (slapp av, jeg skal ikke spoile noe), som viser Michael Corleones store vendepunkt. Jeg husker godt reaksjonen min første gang jeg så denne scenen, selv om det er mange år siden nå. Det ser ut som om Al Pacino, som spiller Michael, holder på glemme å gjøre noe han skulle ha gjort. Det gir ekstra spenning til scenen, men jeg har alltid trodd at det egentlig var resultatet av en tilfeldighet, en «feil» som skjedde under opptak, som ble brukt likevel av en eller annen grunn. Men i The Godfather Notebook har Coppola notert i margen, nøyaktig hva som skal skje, og hvorfor: Grunnen er at han vil fremkalle en spesiell reaksjon hos publikum, og den reaksjonen er nøyaktig den som var min reaksjon. Alt er planlagt og tilrettelagt, som det heter.

I tillegg til Coppolas margnotater, synopsiser og betraktninger har boka et interessant forord og en haug med fantastiske bilder fra innspillinga. Dette var en julegave til meg selv for to år siden, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Amazon er for tida utsolgt (ikke gå for Kindle-utgaven på denne!), men skal visstnok få nye på lager 29. desember. Og du kan alltids få tak i brukte utgaver også.

Dette er bloggen for alle som elsker og/eller hater manusbøker, men for en gangs skyld vil jeg påstå at det ikke er mulig å hate denne manusboka. Jeg anbefaler The Godfather Notebook av hele mitt hjerte. Ikke bare for manusforfattere, men for alle som er glad i film og/eller interessert i hvordan bok blir til film.

Manusboka fra helvete

Tales from Development Hell: Hollywood Film-making the Hard Way (David Hughes, 2003)

Development Hell. Utviklingshelvetet. Smak på litt på den. For en aspirerende manusforfatter (eller filmskaper) er utvikling det første store målet. At noen kaller det et helvete er nesten provoserende. Men om målet er å kommunisere historien til et publikum så er utvikling et hinder, og ikke et mål.

Men i mange tilfeller er det å lage film i virkeligheten en eneste lang forsering av dette hinderet. Det fins gjerne 100-vis av små øyeblikk som til enhver tid kan bremse prosjektet, eller til og med torpedere det. For en spec-manusforfatter er utvikling noe som begynner i det øyeblikk du bestemmer deg for å ta manuset ditt til et annet menneske og inngår et samarbeid, og noe du ikke legger bak deg før filmen har premiere. Noen ganger legger man det aldri bak seg, for prosjekter blir nesten aldri erklært døde. De er alltid underveis, alltid i utvikling. Og noen ganger kommer de til og med til live igjen.

Men dette er boka om de andre (med et par unntak). De som ble sittende fast i utviklingshelvetet.

Og det er fascinerende, og litt skremmende lesning. Vi liker jo å tro at filmens mestere, som Spielberg, De Palma, Aronofsky og (Ridley) Scott ikke kan gjøre noe galt. At stjerner som Schwarzenegger, Stallone og Eastwood får lov til å gjøre hva de måtte ønske. Men David Hughes avslører at utviklingshelvetet er en skjebne som kan ramme alle, selv guder.

Flere av de gode historiene i Tales from Development Hell kunne alene blitt en god film, med interessante karakterer og dramatiske vendinger. Her får man, gjennom intervjuer og gjenfortellinger, innsikt i hvordan utviklingsprosesser i verste fall kan foregå — med mange kokker og mye søl. Hvis du lurer på hvordan en profesjonell og erfaren fabrikk som det Hollywood er, kan ende opp med å lage såpass mange middelmådige (og dårlige) filmer, så ligger noe av svaret her. Egentlig er det et under at de får laget noe som helst.

Men det gir også grunn til ettertanke for en enkel manusforfatter fra Trøndelag med altfor få kredits på imdb: Prosjekter havner på sotteseng av et utall forskjellige årsaker, og det er ikke alltid meg eller det jeg har skrevet det er noe galt med. Noen ganger, helt sikkert, men ikke alltid. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om den beste taktikken er å legge 110% innsats i det jeg holder på med til en hver tid og legge bort alle distraksjoner, eller om det er å si ja til mest mulig på en gang. I denne boka er svaret nokså entydig: De som får gjort mest er de som utvikler mest samtidig.

Situasjonen er selvfølgelig ulik for ulike roller. For en regissør er ikke det å si ja til fem samtidige prosjekter nødvendigvis noe problem, med mindre alle fem materialiserer seg på en gang. For en manusforfatter er det litt annerledes, for i motsetning til de fleste andre yrkesgrupper innen filmproduksjon, så kan vår jobb være minst like krevende ved prosjekter som ikke blir noe av, som de som ender på skjerm eller lerret.

Men på sett og vis er alle skapende kunstnere telefonselgere og også for manusforfattere er dette et «numbers game»: Antallet realiserte prosjekter øker ved antall prosjekter man gir seg hen til. Det er vondt når de faller sammen, og jo oftere du prøver jo oftere får du vondt, men man har egentlig ikke noe valg, annet enn å gå inn i alt med liv og lyst, og minne seg selv på at ingenting slår følelsen av å komme i mål.

Førsteutgavens undertittel «Hollywood Film-making the Hard Way», er for senere utgaver byttet ut med «The Greatest Movies Never Made», og i tillegg til et par omskrivninger og en ekstra filmcase, har Hughes inkludert et kapittel med sine personlige opplevelser fra development hell.

Manusboka for masterstudenter

Lew Hunter’s Screenwriting 434 (Lew Hunter, 1993)

Om du var på jakt etter en anerkjent manusbok på 1990-tallet, var det et par titler som gikk igjen: Screenplay av Syd Field, Making a Good Script Great av Linda Seger, The Art of Dramatic Writing av Lajos Egri (for de som ikke var redd for en litt mer teoretisk og «europeisk» tilnærming), og sist, men ikke minst, Screenwriting 434 av Lew Hunter.

Etter en karriere som manusforfatter for såkalte «tv-filmer» på starten av 80-tallet, gikk Hunter inn i lærerstanden, som professor ved UCLA. Der utviklet han kurset Screenwriting 434 som dannet grunnlaget for masterutdanningas manusspesialisering  og i 1993 kom altså boka. Ifølge Wikipedia vender han hvert år tilbake til UCLA for å holde forelesninger i Screenwriting 434 for master-studentene (men ifølge samme Wikipedia-side er han født i 1935, hvilket betyr at han nå er 83 år gammel, så ta akkurat den med en liten klype salt).

UCLA regnes som en av de desidert beste filmskolene i USA, og Hunters 434-program er legendarisk. Som manusforfatter, produsent eller underviser har han vært med på å utvikle mer enn 5000 historier. Blant elevene hans finner vi solide navn som Allison Anders, Alexander Payne, Scott Rosenberg og David Koepp. Steven Spielberg har visstnok kalt ham «the best screenwriting teacher going».

Når alt det er sagt må jeg innrømme at jeg synes Screenwriting 434 er en utrolig frustrerende bok å lese, og det er ikke bare fordi den er trykt på latterlig billig papir (i hvert fall min utgave). Jeg har prøvd å lese den fra starten, men den er så full av sitater og anekdoter og andre digresjoner at jeg lett mister tråden. Og jeg har prøvd å bla rett til de mest interessante delene, men igjen kommer digresjonene i veien, sammen med Hunters egen mimring fra en lang (og utvilsomt innholdsrik) karriere. Mulig dette var større trekkplastere i 1993, før internett lot det gå inflasjon i filmskaperes velformulerte strøtanker, men det har jo skjedd ett og annet på den fronten. Sånt fungerer kanskje bedre som manus for en forelesningsrekke, men nå er altså dette bok.

Lew Hunters forfatterstil er at han er «personal», noe han gjentar til det kjedsommelige. Han utleverer seg selv nådeløst gjennom sine opplevelser, fantasier og preferanser. Men, som han også påpeker: Nettopp derfor er han metode nokså unik og effektiv. Og bevismaterialet befinner seg stort sett på hans side, og ikke min. Det er godt mulig det er meg det er noe i veien med.

Som sagt er Screenwriting 434 en manuskurs for masterstudenter i bokform, og om du tar det på alvor, så betyr det for det at du vil få mest utbytte av den om du følger hele kurset, altså at du klarer å lese den igjennom fra start til slutt. Det betyr også at den har potensialet til å bringe den samvittighetsfulle leser et godt stykke på vei mot et «ferdig» spillefilmmanus. Du mister naturligvis Hunters personlige veiledning, men til gjengjeld gjengir han tallrike eksempler på hvordan han har veiledet andre studenter gjennom de utfordringene du sannsynligvis vil måtte møte. Og Hunters nådeløst utleverende stil gjør at han til og med refererer til sine manusstudenter ved fullt navn. Namedropping? Javel. Men det gir også en viss autentisitet til det hele.

Om du lukker øynene (ikke bokstavelig, naturligvis, du må jo kunne lese), kan du innbille deg at du befinner deg i et luftavkjølt klasserom i det sørlige California, sammen med andre håpefulle. Om noen få år skal dine medstudenter skrive Grace of my Heart, Beautiful Girls, Sideways og Jurassic Park.

Hva vil du skrive?

Den fjernsynte manusboka

Writing the TV Drama Series: How to Succeed as a Professional Writer in TV (Pamela Douglas, 2005)

Manus er åpenbart ikke bare for film, det er også for tv. Og tv er blitt det som gjelder om dagen. Om ikke alltid, eller for alle, så i hvert fall mer enn før.

Andre steder i verden hadde tv utviklet seg sakte men sikkert mot kvalitet og prestisje i løpet av 90-tallet. Hjemme på berget begynte enkelte å forstå at noe var på gang da The Sopranos leverte uhørt høy kvalitet, sesong etter sesong. Men egentlig tror jeg det først gikk opp for alle da Sopranos var over.

Først da vi innså at sagaen om den dysfunksjonelle mafiafamilien var ugjenkallelig over, og vi begynte å se oss om etter en ny serie som kunne tilfredsstille disse kresne lystene, forsto vi fullt ut hvor utrolig mye høyere nivået var på Sopranos enn på alt annet som var kommet før.

Vi var blitt feinschmeckere uten at vi merket det.

Arvtakere og substitutter ble Six Feet Under, Carnivale, The Wire. Og kvalitetskravene som nå gjaldt for prime time kabel-drama, spredte seg som et virus til andre genrer og satte en ny standard for blant annet fantasy (Lost), komedie (Weeds) og western (Deadwood).

Hva så med det vi produserte i Norge?

I 2005 satte norsk tv-bransje seg et hårete mål, et mål de kalte Emmy 2007: En norsk produksjon skulle vinne Internasjonal Emmy i 2007 (som om det går an å vedta noe sånt?). Det ble arrangert seminarer og kurs, man hentet krefter fra det store utland for inspirasjon og råd, og 2 norske serieskapere (plukket ut til oppgaven da de vant quizen på et seminar i Vikersund), ble sendt på seriekurs til selveste Hollywood.

Og det artige er at alt dette fungerte helt fint.

Allerede samme år, 2005, ble Anneke von der Lippe nominert for beste kvinnelige skuespiller i Ved kongens bord, og året etter fikk vi våre to(!) første nominasjoner for en produksjon, for Elias den lille redningsskøyta og Gutta Boys. Den store, prestisjetunge dramanominasjonen manglet riktignok, men aldri før hadde vi fått tre nominasjoner på to år. Dette ga en kjempeboost til den norske tv-bransjen, og selv om 2007 kom og gikk uten noen pris (det året fikk vi ironisk nok ikke en gang en nominasjon), må det være riktig å påstå at norsk tv-drama siden da har opplevd en bratt og jevn stigning i kvalitet, og da van der Lippe endelig vant den første Emmy-prisen, for hovedrollen i Øyevitne i 2015, var dette en svært velfortjent fjær i hatten, ikke bare for henne selv og Øyevitne-skaper Jarl Emsell Larsen, men for hele det norske tv-drama-produksjonsmiljøet.

Og da Mammon II vant den aller største prisen to år senere, for beste dramaproduksjon, var det kanskje overraskende, men det var ikke utrolig.

Norsk tv-drama er blitt skikkelig bra.

Så var det dette med manusbøker, da.

Til forskjell fra film sysselsetter en tv-produksjon nesten alltid mer enn én manusforfatter, og det er et stort behov for nye, dyktige ordsmeder. Sånn er det her, og sånn er det naturligvis også i manusbøkenes hjemland – USA.

Det fins faktisk en hel del brukbare manusbøker for tv-manusforfattere. Jeg har en mistanke om at det skyldes tv-mediets kollaborative karakter. Ikke bare er det flere manusforfattere om en serie, men både episoder og lange linjer utvikles (i hvert fall i USA) mer eller mindre i plenum, av et fellesskap av manusforfattere, i det såkalte «writers’ room».

Tradisjonelt har amerikansk tv-drama betydd 24 episoder per sesong, og første episode sendes lenge før de siste episodene skrives. Produksjonspresset er enormt. Noen sammenligner det med å bygge skinnegangen mens toget allerede har startet, ikke så altfor langt bak deg.

Min hypotese er at alt dette resulterer i at tv-manusforfattere er utrolig drillet i å sette ord på det de driver med. Og for en tv-manusbok-forfatter er dette naturligvis gull verdt.

Det fins bedre bøker enn den første utgaven av Writing the TV Drama Series av Pamela Douglas, men den gir en god innføring i det unike for tv-serier, og Douglas har et par smarte triks på lager. Man får inntrykk av at Douglas har akkurat nok talent til at en grundig og bevisst tilnærming til håndverket ga henne suksess. Men ikke mer suksess enn at det antakeligvis var både lettere og mer lukrativt å skrive en bok om dette håndverket, enn faktisk praktisere det selv. Og det er akkurat det du leter etter i hos en manusbokforfatter.

Douglas skriver om den klassiske strukturen i tv-drama, om hvordan du kan gjenkjenne den i populære serier, og om hvordan du kan utnytte den når du skriver. Det er også et kapittel om livet «on staff», som inneholder noen ord om skikk og bruk i «the writers’ room». Innimellom kapitlene er det korte intervjuer med veteraner som David Milch og Steven Bochco, som gir boka litt ekstra tyngde for den kresne leser.

Writing the TV Drama Series er blitt noe av en klassiker innen tv-serieskriving, og boka foreligger nå i sin tredje utgave. Først og fremst betyr nok det at hun har oppdatert noen av eksemplene hun bruker (førsteutgaven legger nok litt for stor vekt på Sex in the City til å slå helt an hos dagens lesere), men det er nok mer enn det også, for det har tross alt skjedd en viss utvikling innen tv-drama siden 2005.

Den fjerde utgaven kommer 1. november i år, og jeg har tenkt å skaffe meg den for å se om det er enda fler forbedringer å spore.

Fortsettelse følger…

Den skumle manusboka

On Writing: A Memoir of the Craft (Stephen King, 1999)

I tilfelle min forrige blogpost etterlot noen som helst tvil om hva jeg syns om Stephen King, så vil jeg bare slå dette fast her og nå: For meg er Stephen King beviset på at selv om absolutt perfeksjon krever at en enorm mengde variabler lander på optimal plass, så vil vi, gitt nok muligheter, før eller siden oppleve en slik perfeksjon. I dag bor det omtrent 7,6 milliarder mennesker på jordkloden. Og det viser seg at 7,6 milliarder muligheter er nok til at man treffer blink på samtlige variabler. Resultatet er Stephen King.

Han er ikke en gang det eneste resultatet, det fins andre geniale forfattere (jeg vet om noen få, men det fins mange), men meg bekjent er han den eneste som både har nådd det absolutte høydepunkt som forfatter — og som har skrevet en manusbok. Eller «manusbok», får jeg vel si. For King er fortsatt ingen gudbenådet manusforfatter, og manusboka hans heter On Writing og ikke On Screenwriting, men det aller meste av det han skriver er både relevant og interessant for manusforfattere, og så derfor er Kings 20 år gamle memoarbok On Writing ukens manusbok.

Den første gangen jeg leste On Writing hoppet jeg rett til andre del. On Writing er nemlig delt i fire hoveddeler: C.V., Toolbox, On Writing og On Living: A Postscript. Den første delen er Stephen Kings fortelling om sitt eget liv fram til 1997, den andre delen er (som tittelen er forbilledlig tydelig på), en beskrivelse av den virtuelle verktøykassen han benytter seg av for å trylle fram sine mesterverk. Som enhver desperat gullgraver gravde jeg der jeg trodde sjansen for å finne verdifulle steiner var størst. Verktøyene King beskriver her (grammatikk, vokabular, bruk av adverb vs presise verb osv.) er verdifulle, men det er ikke gull.

On Writing (delen, ikke boka) er bedre. Her beskriver King et levesett for forfattere, hva du kan/bør/må gjøre for å kunne skrive så godt du kan. Det handler naturligvis om å lese og skrive mye, men også om hva King selv leser, hvor han finner tid og sted til å lese, hvordan han skriver, og hvor mye «mye» egentlig er (svaret er: så mye som mulig!). Ett av kapitlene i denne delen handler om «plotting» (som kan oversettes med planlegging av historiens vendepunkter), og her får vi kanskje svaret på hvorfor han er så fantastisk til å dikte historier og skrive prosa, og så… mindre enn fantastisk han er til å skrive filmmanus: Stephen King tror ikke på «plotting».

Som en annen gudbenådet historieforteller, William Goldman, skriver i sin memoarbok Adventures in the Screen Trade: «Screenplays are structure». Structure og plotting er, om ikke det samme, så i hvert fall to hus i samme gate, og det er den eneste gata som fører deg fram til et godt filmmanus (du skal innom et par hus til på veien, naturligvis). Det er mange prosaforfattere også, som liker å planlegge historiene mer enn King, men for King er slik planlegging noe han vegrer seg mot så mye som mulig. Og det er muligens forklaringen på hvorfor hans historier er så fulle av kreativitet, menneskelig innsikt og spenning.

Det i hvert fall Kings hypotese.

Den siste delen heter On Living: A Postscript. Dette er en metadel som tar deg med inn i selve skrivingen av denne boka, og det er her King virkelig leverer på gullfronten.

Selv om King er som en maskin når han skriver fiksjon, hadde han stoppet opp halvveis i arbeidet med On Writing. Arbeidet gikk tregere og tregere, helt til han la manuskriptet helt bort. Etter noen måneder tok han det fram igjen, og leste det han hadde med et svakt håp om at det skulle være så dårlig at han kunne legge det bort for godt. Men det var ikke det, og han bestemte seg for å fortsette. Dagen etter ble han påkjørt av en uoppmerksom bilfører og alvorlig kvestet. Han var en hårsbredd fra døden.

Både hode og kropp hadde fått seg en skikkelig trøkk. Han visste ikke om han noen gang ville klare å skrive igjen. Hodet kom seg snart, men hofta og det ene beinet var så ødelagt at han inntil videre måtte leve med vedvarende smerter og knapt kunne sitte oppreist i rullestolen lenger enn en time om gangen. Om du er en (manus-)forfatter og det en dag synes uoverkommelig å begynne på dagens arbeid, hent fram ditt indre bilde av Stephen King, som i intense smerter hamrer ned ord etter ord samtidig som han er (smertelig) klar over at dette er dårlig – de første fem hundre ordene han skriver får ham til å føle at han aldri har skrevet et ord før i hele sitt liv. Og vi som lever av å skrive vet at smerten ved å skrive noe dårlig kan være like paralyserende som fysiske smerter. Men de 500 ordene opplevels likevel som en seier, og andpusten og svett føler han en viss tilfredshet av at han iallfall hadde klart den fysiske prestasjonen ved det. Kanskje gjorde de fysiske anstrengelsene det lettere, tross alt, å slåss seg igjennom de første, uinspirerte ordene. Og han fortsatte, og etter hvert ble det han skrev bedre, og det begynte å gå lettere.

«The scariest moment is always just before you start.» – Stephen King.

Selvfølgelig leste jeg den første delen også, og den er like god og inspirerende som resten. C.V. handler om livet hans, eller i hvert fall den delen av det som King mener formet ham som forfatter og som menneske. Dette er alle de variablene, som hver på sin måte gjorde King til den mesteren han tross alt er. Det er fortellingen om en nysgjerrig gutt som ser det bemerkelsesverdige i sine omgivelser. Lille Steve er en uhelbredelig leser av fortellinger. Han griper enhver sjanse han får til å skrive. Og han møter hindring etter hindring.

Han får høre at han skriver dårlig (han gjør noe med det). Han sender noen historier inn til forlag og får avslag i retur (han skriver flere). Med kone og to barn lever han i et skur, uten et privat rom å jobbe i (han skriver i vaskemaskinkottet). Og han drikker stadig mer.

Likevel er det ingenting skrytete i Kings beskrivelser av hva han har måttet overvinne. Tvert imot, han er ydmyk, ærlig, og tilskriver en ikke ubetydelig del av sin suksess kona Tabitha, og et par andre gode hjelpere.

On Writing er en fryd å lese, og King skriver minst like godt og presist som i sine beste romaner. Og boka bekrefter inntil videre min hypotese om at de som skriver de skumleste historiene også er de hyggeligste folkene.

PS: I disse dager lanserer HBO Nordic tv-serien Castle Rock, som baserer seg på karakterene og historiene i Stephen Kings faste fiksjonsverden på den amerikanske nord-østkysten.

Den sataniske manusboka

The Devil’s Guide to Hollywood: The Screenwriter as God! (Joe Eszterhas, 2006)

En litt annerledes manusbok i dag, og dette er en riktig godbit. Tittelen på denne blogposten kunne vært Den artige manusboka, Den skremmende manusboka, Den nyttige manusboka eller til og med Den beste manusboka, men av respekt for forfattaren sjøl, Joe Eszterhas, måtte det nesten bli den sataniske manusboka. Eszterhas har nemlig et image å pleie.

På 80- og 90-tallet var Eszterhas den mest beryktede av manusforfatterstjernene. Flere manusforfattere hadde forholdsvis høy mediestatus på den tida, blant annet Shane Black, Brian Helgeland og Chris Colombus (alle med påfølgende fine regissørkarrierer), men størst av alle var Joe Eszterhas. Og ingen var så skummel.

Eszterhas skriver om sin bakgrunn og oppvekst i en annen bok, Hollywood Animal, og jeg skal ikke komme mer inn på det her, annet enn at denne bakgrunnen forklarer hvorfor Eszterhas ser ut som en som ikke er redd for noe: Fordi han ikke er det. Og i en bransje og en by (Hollywood) der makt er den høyeste av alle dyder (nest etter penger og berømmelse, men de henger jo sammen), gjorde denne egenskapen at mektige folk var vettskremte for vår kjære Joe: Dette var en som ikke kunne kontrolleres. Så lenge han skrev kassasuksesser var det imidlertid ingenting å gjøre med – Eszterhas satte rekorder med sine spec-manus (som f.eks. Basic Instinct, Showgirls, Jade m.fl.), og for en stund var han uangripelig.

Hvordan skal du ta innersvingen på en fyr som selger tre setninger på en serviett for 4 millioner dollars? Historien har versert i ulike versjoner gjennom årene, og beløpet varierer fra 3,7 mill til 4,7 mill, men poenget er vel strengt tatt det samme. En stund, for noen mennesker, var Joe Eszterhas en gud.

Eller, som han selv ville sagt, en djevel.

Og dette er altså djevelens håndbok til Hollywood, og for en håndbok det er! Boka er delt inn i 12 deler med overskrifter som «Learning the Business», «Writing the Script», «Selling the Script» og «Inspiring the Actors», og foreløpig ser alt svært så tilforlatelig ut. Disse kapitlene er igjen delt inn i en eller flere leksjoner, og titlene på disse kan kanskje bedre beskrive hvor enestående denne boka er: «Ideas Are Poison!» og «Slit a Vein and Drip It on the Page!» og «Fight, Write, Throw Up, and Keep Writing!» (ja, alle med utropstegn!). Disse leksjonene er igjen en salig blanding sitater, anekdoter og en og annen personlig formaning fra Eszterhas selv (for eksempel skriver Eszterhas at alt annet enn å skrive på spec (altså å skrive for egen regning for så å presentere det ferdige manuset til produsenter) er hyklersk og ødelegger din kreativitet…).

Hvis du vil ha frekke historier om Hollywoods stjerner og notabiliteter, så finner du dem her også. Eszterhas sparer ikke på noen ting. Robert McKee får gjennomgå som han aldri før har gjort, allerede i forordet.

Denne boka kan anbefales for en manusforfatter som trenger en forandring, for eksempel ved at du a) ennå ikke har begynt din karriere, b) er inne i en bølgedal eller c) lurer på om du like gjerne skal gjøre slutt på alt. For all del, den er artig å lese for alle som er interessert i film, men som selvhjelpsbok for manusforfattere hører denne til i samme skuff som narkotika og atomvåpen – det vil si en siste utvei.