Stikkordarkiv: guru

En som har sett lyset, som er verdt å lytte til, som kan gjøre deg bedre som manusforfatter og noen ganger som menneske. Tittelen brukes ofte foraktfullt, men ikke alltid.

Den åpenbarende manusboka

The Godfather Notebook (Francis Ford Coppola, 2016)

Det er ikke alle som er klar over det, men Francis Ford Coppola vant sin første Oscar som manusforfatter, for Patton (1970). Patton var en imponerende prestasjon og én av grunnene til at han ble tilbudt å adaptere og regissere Mario Puzos bok The Godfather. Den andre grunnen var, etter Coppolas egen oppfatning, filmen The Rain People (1969) der han viste at han kunne regissere skuespillere og lage «seriøse scener».

Coppola hadde forventet en litt annen type bok av The Godfather, og da han hadde lest den bestemte han seg for å takke nei til jobben. Det var George Lucas som fikk ham på bedre tanker, og motivasjonen var i utgangspunktet penger.

De to hadde nettopp startet selskapet American Zoetrope sammen, og meningen var å lage «små kunstfilmer». De hadde satt seg i dyp gjeld og Coppola ventet sitt tredje barn. Det var på tide å tjene penger, og en skikkelig studio-film kunne gjøre susen.

Grunnen til at jeg regner The Godfather Notebook som en manusbok er at den er en grundig innføring av kunsten å gjøre en bok om til film. Coppola beskriver prosessen i detalj, og lar deg som leser ta del i den. Coppola brukte en teknikk han hadde lært da han studerte teater, hvilket var å lage en såkalt «prompt book». Jeg aner ikke om dette har et norsk navn. Jeg har i uansett aldri vært borti det. Kort sagt går det ut på å klippe ut alle sidene i boka og lime dem sammen med et større ark, og sette arkene inn i en ringperm. Dette har i hovedsak to fordeler: For det første får du veldig mye mer marg å notere i, og for det andre kan du fylle egne sider innimellom bokas, som kan inneholde resymeer, huskelister, betenkninger etc.

Og The Godfather Notebook er altså en 800 sider tjukk reproduksjon av Coppolas prompt book for The Godfather, og det er intet mindre av en åpenbaring.

De som tror det går an å planlegge en produksjon i for stor detalj, at man mister kreativiteten og impulsiviteten eller noe sånt, kan ha godt av å lese denne boka. Ikke sånn å forstå at dette er den eneste måten å planlegge en film på, men det funker definitivt.

Boka er også en nyttig påminner om at det man lager er en film, og ikke et manus per se, og at dette er noe man bør ha i tankene helt fra starten. Det er for eksempel en scene, omtrent halvveis i filmen (slapp av, jeg skal ikke spoile noe), som viser Michael Corleones store vendepunkt. Jeg husker godt reaksjonen min første gang jeg så denne scenen, selv om det er mange år siden nå. Det ser ut som om Al Pacino, som spiller Michael, holder på glemme å gjøre noe han skulle ha gjort. Det gir ekstra spenning til scenen, men jeg har alltid trodd at det egentlig var resultatet av en tilfeldighet, en «feil» som skjedde under opptak, som ble brukt likevel av en eller annen grunn. Men i The Godfather Notebook har Coppola notert i margen, nøyaktig hva som skal skje, og hvorfor: Grunnen er at han vil fremkalle en spesiell reaksjon hos publikum, og den reaksjonen er nøyaktig den som var min reaksjon. Alt er planlagt og tilrettelagt, som det heter.

I tillegg til Coppolas margnotater, synopsiser og betraktninger har boka et interessant forord og en haug med fantastiske bilder fra innspillinga. Dette var en julegave til meg selv for to år siden, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Amazon er for tida utsolgt (ikke gå for Kindle-utgaven på denne!), men skal visstnok få nye på lager 29. desember. Og du kan alltids få tak i brukte utgaver også.

Dette er bloggen for alle som elsker og/eller hater manusbøker, men for en gangs skyld vil jeg påstå at det ikke er mulig å hate denne manusboka. Jeg anbefaler The Godfather Notebook av hele mitt hjerte. Ikke bare for manusforfattere, men for alle som er glad i film og/eller interessert i hvordan bok blir til film.

Den beste manusboka

Into the Woods: How Stories Work and Why We Tell Them (John Yorke, 2013)

Man kan sikkert diskutere hva som er verdens beste film (ikke egentlig, men likevel…), men om tittelen verdens beste manusbok, hersker det liten tvil. Jeg tar et lite forbehold ettersom jeg leste siste linje for noen få timer siden, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle endre mening. Into the Woods er en veritabel skattekiste av innsikt.

Manusbøker som sjanger har et frynsete rykte, og det kommer nok delvis av at dette er noe hvem som helst kan lire av seg. Det er ikke vanskelig å se en haug med filmer og dedusere seg fram til noen fellestrekk. Både klassikere og kalkuner er lett tilgjengelig for det moderne mennesket. Du kan selvpublisere i Amazons Kindle-format. Det eneste som står i veien for å gjøre en viss suksess er hva slags bakgrunn du har, og hvor kjent navnet ditt er. Det koker ned til hvor godt du klarer å skryte opp ditt renommé på det virtuelle bokomslaget.

Men manusbøker kan også være en kilde til innsikt og åpenbaring. Å åpne en ny manusbok er en reise inn i det ukjente. Det fins skrift å lese, påstander å fordøye, leksjoner å forstå. Når du har lest boka ferdig begynner den siste delen av reisen, som kan ende opp med «return with the elixir» som Christopher Vogler ville sagt. For om du endrer deg som en følge av denne reisen avhenger av om du klarer å anvende kunnskapen, og la den bli en ny del av verktøykassa di. Ikke alle «elixir» er av det gode heller (tenk på hva Michael Corleone lærer i Gudfaren eller Louis Bloom lærer i Nightcrawler), og overført til vårt felt, betyr det at enkelte manusbøker faktisk gjør deg dummere.

Into the Woods gjør deg definitivt smartere. Ikke bare på grunn av Yorkes egen velformulerte innsikter, men også fordi han drar veksler på historiens beste og mest kjente manusbøker. Aristoteles, Egri, Campbell, Field, Vogler, McKee og Truby (i tillegg til en hel rekke andre som har tenkt stort eller lite om historiefortelling) blir alle satt under lupen, diskutert og vurdert. I utgangspunktet vil jeg kalle Into the Woods en bok for viderekommende. Det betaler seg å ha en viss kjennskap til de bøkene Yorke nevner, men takket være en imponerende note-del, klarer han å holde tråden selv for de som ikke har lest mer enn en eller to av dem. Det hadde vært interessant å høre fra noen som leser denne som sin første manusbok.

Og Yorke er nådeløs i sine analyser. Med suveren autoritet plukker han opp noe av det de nevnte manusbokforfatterne har bygd hele karrierer på, krediterer dem for det de har forstått, men pryler dem for det de har oversett. Innimellom tar jeg meg selv i å tenke: «At han tør!». Men selvfølgelig tør John Yorke. Han utstråler en enorm pondus, som bare en ekte guru kan ha. Ja, jeg kaller ham guru. Boka gir inntrykk av at han har lest (og forstått!) det aller meste som er sagt og skrevet om historier de siste 2500 årene. Dessuten har han selv, som leder i Channel Four, BBC Drama og produksjonsselskapet Company Pictures, vært med å lage noe av det beste av tv-drama som har kommet fra Storbritannia i nyere tid, og han har grunnlagt BBC Writer’s Academy.

Det er vanskelig for en enkel fyr fra Trøndelag å oppsummere det Yorke har å komme med. Noen tilfeldige høydepunkter:

  • Han klarer på elegant vis å kombinere essensen av 3-aktsstruktur, 5-aktsstrukttur og hero’s journey, slik at alt i bunn og grunn handler om det samme: Endring.
  • Dramaturgiens enkleste struktur ser ut som spørsmål-svar. Det ligger til grunn for en replikkveksling, en scene, og et helt verk.
  • Klassisk dramaturgi har i seg selv en fraktal natur, der det som kjennetegner en scene, ofte kan gjenkjennes i en akt, en hel film og til og med en trilogi.
  • Begynnelse og slutt speiler ofte hverandre, et fenomen som i ekstreme tilfeller gjentas fra begge ender av historien (noe han demonstrerer med stor overbevisning ved hjelp av Thelma and Louise), helt vi når midtpunktet, et øyeblikk i fortellingen som Yorke legger enormt stor vekt på.
  • Mennesker har et eksistensielt behov for historier. Det er noe vi trenger, for å ha et håp om å forstå verden utenfor oss selv og vårt forhold til den.

Jeg kunne fortsatt, men da ville jeg ikke visst hvor jeg skulle slutte. Det er som om hver eneste side er stappfull av edelt metall, og ingenting er overflødig. Å gjengi alt ville være det samme som å skrive hele boka på nytt.

Til tross for sin ubestridelige autoritet, er han likevel ikke så kategorisk som flere av hans (mindre innsiktsfulle) forgjengere har vært. Yorke er alltid åpen for at det fins andre tolkninger og bedre modeller. Selv om han strengt vurderer det andre har gjort, og som han bygger videre på, tar han høyde for at heller ikke han har det endelige svaret. Hans bruk av eksempler er gjennomgående solid, men i analysen av Pulp Fiction går han i samme felle som mange andre som prøver å bevise det universelle i sine teorier, og hopper over en stor del av handlingen for å få det hele til å gå opp.

Yorke ser på seg selv som en vitenskapsmann og avslutningsvis beskriver Yorke vitenskap som ikke så mye fakta, men som det er den beste forklaringen (eller historien) vi kan komme opp med ut fra det vi vet akkurat nå.

Og det oppsummerer Into the Woods ganske godt.

Akkurat nå er dette den beste manusboka.

Den mytiske manusboka

The Writer’s Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters (Christopher Vogler, 1992)

Da jeg fant denne boka, på det ærverdige universitetsbiblioteket ved NTNU i Trondheim, ble jeg nesten slått i bakken. Jeg trengte bare såvidt åpne den før jeg innså at dette ikke kunne vente helt til jeg kom hjem (en spasertur som ville ta meg knapt ti minutter). Og på den støvete lesesalen på Kalvskinnet pløyde jeg gjennom den på et par timer og der og da så jeg lyset.

Det var som om alle trollmannens hemmeligheter åpenbarte seg for meg. Jeg så meg antakelig over skulderen mer enn én gang for å forsikre meg om at ingen dramaturgisk inkvisisjon var på vei for å arrestere meg. Og henrette meg. For dette var selveste svarteboka.

Den store tittelen innen manusbøker var inntil dette Syd Fields Screenplay – ubestridt. Men Screenplay, som var lansert som en slags oppskrift på manusskriving, var, selv om den var absolutt totalitær på hvor ting skulle være i et manus, nokså uklar på hva disse tingene egentlig var. Nåja, tenker du kanskje nå, om man er noe til forfatter så vet man da vel hva man skal skrive? Jo, på sett og vis. På en måte. Men det som skiller et filmmanus fra en bok, i hvert fall en av tingene, er at mens bokforfatteren i prinsippet kan skrive hva hun vil, hvordan hun vil, og gjøre bruk av alle mulige språklige verktøy, så gjelder ikke dette for manusforfatteren.

Manusforfatteren trenger triks.

Det er noen ting som gjelder for filmmanuset i større grad enn for andre beslektede, kreative uttrykk: For det første er lengden begrenset. Nesten alle spillefilmer er mellom 100 og 130 minutter lange, og filmmanusets lengde er deretter (1 side = 1 minutt). En roman kan være så lang den vil, og historien har akkurat så mange ord forfatteren trenger for å fortelle den. For det andre skal filmen (ideelt sett) holde på oppmerksomheten uavbrutt i disse minuttene, mens en bok kan (og i noen tilfeller bør!) leses over dager eller uker, eller år, om du skulle ønske det. For det tredje skal manuset kunne produseres – realiseres – innenfor et budsjett – utgiftene til produksjon og markedsføring må balanseres med en eller annen form for inntekt. De bildene og lydene en bok skaper i hodet ditt koster ingenting, hvor storslagne eller fantastiske de enn måtte være.

En god historieforteller er ikke nødvendigvis en god manusforfatter, og det er påfallende hvor mange fantastiske forfattere som leverer såpass svakt som manusforfatter. Selv Stephen King, som har skrevet bøker som både er fantastiske som bøker og som har blitt til fantastiske filmer, har oppnådd begrenset suksess når han selv har skrevet filmmanus. Hva er det han gjør i sine bøker som han ikke gjør i sine manus?

Det fins delte meninger om dette, men min er at et filmmanus ikke er litteratur som sådan. Det er ikke ment å være et fullendt åndsverk med alt det innebærer. Inntil nylig (les: internett) var det praktisk talt umulig for en hvem-som-helst bare å få lest et filmmanus. Det ble ikke trykket eller utgitt, og det ble ikke solgt mer enn én gang. Et filmmanus er et arbeidsdokument, i utgangspunktet stilet mot to personer: Den som skal trylle fram pengene (produsenten), og den som skal trylle fram filmen (regissøren). Det er på samme tid en salgs-pitch og en oppskrift.

Det er en krevende oppgave, og formatet er rigid. Med mindre du er Lawrence Kasdan, vil du trenge alle triksene som fins om du vil hevde deg blant de beste. Men hva hjelper det når også Kasdan bruker de samme triksene i tillegg til at han er Lawrence Kasdan?

Tilbake til Christopher Vogler. En gang på begynnelsen av 70-tallet kom han over boka The Hero with a Thousand Faces av folkloristen Joseph Campbell, og det slo ham at Campbells beskrivelse av en universell monomyte, en arketypisk heltefortelling som går igjen i alle kulturer til alle tider, måtte være et svært godt utgangspunkt for det mest fantastiske fortellermedium av dem alle – filmen. Men han hadde ikke før tenkt tanken, så slo George Lucas til med Star Wars.

Det viste seg at Campbells bok hadde nådd fram til flere kloke hoder i Hollywood på denne tida, den fant seg godt til rette i det progressive, hippieinspirerte kunstnermiljøet som dyrket fram en ny generasjon filmskapere. Lucas, Coppola, Scorsese, Milius, Boorman, Spielberg – alle var de på de samme festene, drømte de samme drømmene og leste de samme bøkene.

Star Wars var et slag i ansiktet på Vogler, som trodde han hadde funnet en godt bevart hemmelighet. Heldigvis lot han ikke det stoppe seg særlig lenge. For når alt kom til alt, var ikke dette nettopp et bevis på at han hadde hatt rett?

I jobben som manuskonsulent for Disney anvendte Vogler fra nå av Campbells modell. Men han følte ikke at han fikk fullt gjennomslag. Sjefen i Disney var på den tida Jeffrey Katzenberg (som senere grunnla Dreamworks sammen med Spielberg og David Geffen), og Katzenberg var notorisk for sine «memos» – kampskrifter ment å sette premissene for hvordan de skulle arbeide framover, men også for å inspirere. Hva kunne vel da passe bedre enn selv å skrive et memo?

Resultatet var et sju sider langt dokument han kalte «A Practical Guide to Joseph Campbell’s The Hero with a Thousand Faces». Her ga han et oppdatert resymé av Campbells bok, brukte kjente og suksessrike filmer som eksempler, og la fram noen retningslinjer for hvordan Campbells modell burde anvendes. Han ga memoet til alle som jobbet i Disney, og det ble snart den store snakkisen, både i Disney og i resten av Hollywood.

Memoet ble etter hvert til en bok, og Christopher Voglers ettermæle var med det sikret for all ettertid.

I dag, 3500 manusbøker senere, er det lett å glemme hvor revolusjonerende Voglers bok var i 1992. Bare det å påstå at det fantes en rekke universelle handlingselementer i en fortelling, som nærmest kunne garantere et hvert publikums gunst, virker en smule stormannsgalt. Men det aller mest bemerkelsesverdige er at modellen faktisk ble anvendt, og fortsatt anvendes, av manusforfattere, regissører, produsenter og manuskonsulenter av alle kaliber. De mest begavede skaper mesterverk og klassikere. De minst begavede klarer i det minste å produsere noe som oppleves som en historie.

Campbell, og Voglers tolkning av ham, er et mektig verktøy, eller kanskje heller et våpen, som i riktige hender kan knuse all motstand.

Strukturen Vogler skisserer er strukturen til fortellingen om helten som forlater sine vante omgivelser for å løse en stor oppgave, som etter mange utfordringer, hvorav minst én av dem holder på å bli hans død, klarer det, og som returnerer til sitt hjem, som et forandret menneske, med lærdom og erfaringer som kommer alle til gode.

Vi kan kjenne igjen denne strukturen i eldgamle fortellinger i nær sagt alle kulturer. Det synes å stamme fra noe grunnleggende i mennesker, noe vi umiddelbart oppfatter som ekte og troverdig. Modellen er så sterk og tydelig, at vi kan kjenne den igjen, selv når helten ikke triumferer, men – som Macbeth – forvolder sin egen undergang.

Modellen bruker 12 trinn (selvfølgelig må det være 12), som beskriver heltens reise. I tillegg beskriver den 8 arketyper, karaktertyper som går igjen og som fyller spesifikke funksjoner i fortellingen.

Det kan høres reduksjonistisk ut, noe som tar «kunsten» ut av fortellingene. Men vær nå helt ærlig: Er en Ferrari noe mindre magisk om du vet hvordan en bensinmotor virker?

Innhold vs. struktur er en evig diskusjon vi aldri kan bli ferdige med. Hva er kunst, hva er håndverk og hvilken av de to er mest verdifull? Det ene opphøyes gjerne til guddommelighet, det andre avskrives foraktelig som kalkulerende og kynisk.

Paradoksalt er de tidløse klassikerne, hyllet for sin kunstneriske kvalitet og innsikt i menneskets natur, også våre strukturelle forbilder. Shakespeare og Ibsen regnes som to av verdenshistoriens ypperste dramatikere, med henvisning til innhold, innsikt, kompleksitet osv. Likevel er det interessant å merke seg at strukturen i et Shakespeare- eller Ibsen-stykke ofte treffer klokkerent «etter boka».

The Writer’s Journey er ikke det definitive verk på området, andre forfattere og manusbøker har med Vogler (og Campbell) som utgangspunkt forsket videre på monomyten og hvordan den virker. Men dette er uansett en milepæl i manusbøkenes historie, og den gir en lettfattelig og anvendelig innføring i Hero’s Journey-modellen.

The Writer’s Journey er forøvrig nå i sin tredje utgave, og undertittelen er endret til «Mythic Structure for Writers».

Den definitive manusboka

Story – Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (Robert McKee, 1997)

På tide å bli seriøs. Dagens manusbok er Story av Robert McKee.

Ingen manusbok er så kontroversiell som Story. Man kan elske den, hate den, eller begge deler på en gang. Det fins rikelig å ta av for å underbygge begge syn. McKee er den amerikanske akademikeren i et nøtteskall: Så ambisiøs at han har tatt mål av seg til å inkludere alt, og så rammet av mindreverdighet på vegne av sin kultur at han pakker inn hvert eneste kloke og verdifulle frø av innsikt i en svart sky av ord, nøye valgt ut for å imponere sine mer akademisk orienterte lesere.

Story er som Amerika selv: «…so vast that almost everything said about it is likely to be true, and the opposite is probably equally true», for å misbruke James T. Farrells udødelige beskrivelse av sitt hjemland.

McKee har turnert verden rundt med sitt tre dager lange «Story-foredrag» siden midten av 80-tallet og boka er foredraget i bokform. McKee er bedre som foredragsholder enn forfatter, han har karisma og skolering som skuespiller. Paradoksalt nok er hans meritter som manusforfatter og dramatiker nesten ikke-eksisterende. Til gjengjeld kan man si at Story er en svært velskrevet monolog – et 30 timer langt stykke som har turnert verden rundt i over 30 år!

Manusforfattere er av natur skeptiske mennesker, mistenksomme mot regler og allergiske mot etablerte sannheter. En bok som Story stiller seg derfor selvfølgelig lagelig til for hogg. McKees ambisjon er å si alt som er verdt å si om manusskriving. Tenk på noe som har med filmmanus å gjøre, og McKee har sannsynligvis en regel for det. Man må jo hate fyren. Bortsett fra at han ikke kaller det regler, men prinsipper.

Det fins mange gode grunner til å lese Story (eller ha lest Story), men ikke alle har med innholdet å gjøre. For meg er det mest interessante at den er så berømt. Den har en status. Referanser dukker opp overalt, både i sosiale settinger og i populærkulturen. I filmen Adaptation spiller Nicholas Cage to versjoner av manusforfatteren Charlie Kaufman, der den ene versjonen er en kunstner med integritet, og den andre er en opportunistisk og nyfrelst McKee-disippel. Mange manusbøker forholder seg til Story omtrent som den var Aristoteles’ Poetikken, versjon 2. For eksempel gjengir Dan O’Bannon i sin Guide to Screenplay Structure en god og kort versjon av Story. Men ingen slår Joe Eszterhas, som i velkjent, brutal stil tar kverken på McKee og hele hans karriere allerede i forordet til sin manusbok (mer om den en annen gang).

Den siste manusboka

Save the Cat – The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need (Blake Snyder, 2005)

Blake Snyder (1957-2009) var en håndverker som hadde mange triks å lære bort, ikke minst hvordan du skal selge ei manusbok. Save the Cat! fra 2005 har en undertittel som er vanskelig å ignorere: «The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need». Hva mente han egentlig med det? Jeg undres, fordi han skrev vitterlig to bøker til, og selv om de ikke er absolutt obligatoriske, så er de vel ikke mindre anvendelige enn de fleste andre manusbøker? Hans salgstriks er naturligvis det han ikke skriver, men som ligger implisitt: Du trenger denne boka.

Og det er ikke helt riktig.

Men ikke helt feil heller.

Save the Cat! skiller seg fra de fleste manusbøker, ved at Blake Snyder selv hadde vært i krigen. I over 20 år levde han godt som manusforfatter i Hollywood, og han hadde mer praktisk erfaring enn de fleste. For fagfolk som Snyder går det et skarpt skille mellom det som virker og det som ikke gjør det. Snyder bryr seg ikke om kunstneridealer, her handler det om hva som må til for at publikum ikke skal føle seg snytt. Snyder ville aldri ha skrevet manuset til Hiroshima Mon Amour, men heller ikke til Dis. Han velger de trygge løsningene. Trygge, men effektive.

Snyders store bidrag til manusbøkenes teoretiske kanon er «Blake Snyder’s Beat Sheet» (forkortet til BS2), der han deler handlingen i en spillefilm inn i 15 trinn, fra Opening Image til Final Image. Alle historier handler om endring, og de 13 beat-ene i mellom, utgjør både et rammeverk og et begrepsapparat som hjelper deg til å strukturere denne prosessen på en måte som framstår som effektiv og (paradoksalt nok) organisk.

Snyder prøver seg på noen forklaringer på hvorfor det må være slik, men det spiller mindre rolle. Det viktigste er at det faktisk er slik. Dette fungerer. Og det er rom for storhet innenfor denne strukturen! Spiker kan du bruke til både slott og hytter, og Snyder er som en snekker som vet hvordan du slår i en spiker, men ikke hvorfor det bør gjøres akkurat slik. Men hvem bryr seg vel om det hvorfor når det du vil er å bygge et hus?

Alle som har hatt sommerjobb hos håndverkere vet at de gjennom årenes løp har lært seg en del personlige triks. Det er mange veier til Rom, men om du bare velger en som fører fram så trenger det ikke være mer komplisert enn som så. Og Snyder kan jammen sine triks, og hans er slett ikke noe dårligere enn andres. Om du ikke skriver et mesterverk ved hjelp av BS2, så er det sannsynligvis deg det er noe i veien med, ikke BS2.

Uavhengig av hvordan du skriver deg fram til siste side, vil BS2 være et verdifullt analyseverktøy før du tar fatt på neste utkast. Du er nødt til å øve for å bli god til å bruke et verktøy (selv en hammer!), og i begynnelsen kan et spesialverktøy kjennes unaturlig eller til og med ineffektivt om du ikke kan kunsten. Vil du få fullt utbytte av BS2 må du bruke det igjen og igjen, og en dag føles det kanskje så intuitivt at det lar deg få mesterverket ned på papiret.

Og det var omtrent så mange analogier til håndverksfag jeg kom på i farten.

Den første manusboka

Screenplay – The Foundations of Screenwriting (Syd Field, 1979)

Mitt velbrukte eksemplar av Screenplay

Som ung og uskyldig film(vitenskap)student i Trondheim på midten av 90-tallet var det vanskelig å finne noe eller noen som kunne lære meg å skrive et filmmanus. Da jeg intervjuet regissør og manusforfatter Emil Stang Lund i forbindelse med presseturneen for hans andre spillefilm Jomfruene i Riga, grep jeg sjansen og spurte hvordan jeg skulle lære meg dette esoteriske håndverket. Det vil si, jeg våget ikke med en gang, jeg sendte ham et brev noen uker senere. Svaret var kort og greit: Les Screenplay av Syd Field.

Screenplay fra 1979 er den første boka som virkelig ble lansert som en «how-to» bok for manusforfattere. For alle som ikke vet stort om filmmanus på forhånd, er den noe av en åpenbaring. Hovedbudskapet er at det finnes en perfekt måte å konstruere manus på, et paradigme, og at alle vellykkede filmer benytter dette paradigmet. Field etablerte tre-aktsstruktur, inciting incident og plot points som begreper innenfor manusskriving for en hel verden, bokstavelig talt, og jeg har en mistanke om at en filmhistoriker vil kunne finne fundamentale forskjeller på filmer lagd før og etter Screenplay kom ut.

Syd Field (1935-2013) var førstemann ut, så han måtte gjøre en del grunnarbeid. Definisjoner måtte på plass, betraktninger over hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det han kom fram til er anvendelig og tidløst. Hans tre-akts-paradigme holder fortsatt vann, den ideelle plasseringen av plot points i en historie er så spot on at det nærmest synes naturgitt.

Field skrev flere bøker, bla The Screenwriter’s Workbook og The Screenwriter’s Problem Solver, der han utvidet og gikk i mer detalj på sine teorier. Han hadde meg bekjent ingen stor karriere som manusforfatter, men både han og bøkene hans må regnes med som klassikere innen manuslitteraturen. Hans status som såkalt «manusguru» er ubestridt.