Stikkordarkiv: intervjuer

De to manusbøkene

The Screenwriter Looks at the Screenwriter (William Froug, 1972) og The New Screenwriter Looks at the New Screenwriter (Froug, 1991)

The Screenwriter Looks at the Screenwriter (TSLATS) var en av de første manusbøkene jeg kjøpte på anbefaling. Det er ikke en «how-to-bok» som sådan, men snarere en samling intervjuer med noen av de mest markante manusforfatterne i Hollywood fra 30-tallet og fram til ca 1970.

Fra en tid da de beste manusforfatterne også hadde de beste navnene: Stirling Silliphant. Buck Henry. I.A.L. Diamond. Ring Lardner, Jr. Det er fristende å tro at foreldrene deres planla å se navnene deres på filmlerretet en vakker dag. Men det gjorde de selvfølgelig ikke. De fant på navnene sjøl, hvilket vitner om kreativitet og ekstrem stilsans.

Bortsett fra i Ring Lardner, Jr. sitt tilfelle da.

TSLATS ble visstnok skrevet og utgitt som en reaksjon på auteur-teorien som da, i 1972, var på sitt definitive toppunkt. Hvem hadde trodd at noen faktisk skrev historien ned på forhånd? Og ikke bare i en omtrentlig og beskrivende prosaform, men med detaljer som hva rollefigurene sier når, og hva de ellers foretar seg av betydning.

Jeg møter fortsatt folk som lurer på hva et filmmanus er, og jeg blir aldri lei av å alltid svare. Ja, jeg skriver alt som skjer. Ja, jeg skriver hver eneste replikk. Nei, skuespillerne finner ikke på historien der og da. Regissøren setter ikke kamera på hjul og blåfilter på lyskasterne og sier «action» uten et manus.

(Jeg bør gi meg selv bedre replikker…)

Joda, det fins unntak. Alle jobber ikke likedan. Men hva skal jeg si. Det fins unntak for alt her i verden, men noen ting må vi bare bli enige om å være enige om: Mellom historien og filmen fins det et filmmanus, og dette dokumentet skrives av manusforfattere.

Det artige med TSLATS er at hver manusforfatter har lagt ved en side fra et av sine manus, med strykninger og korreksjoner på plass. Et lite snapshot av hva en manusforfatter må bale med. Kanskje er det bare en bedre måte å beskrive det samme på, andre ganger er det en helt ny idé som må inn. Av og til er det noe som ikke funket likevel og som må ut.

I 2019 er TSLATS også en historisk bok. I en bransje som endrer seg med årstidene er det et hav av tid og praksis mellom the Hollywood Nunnally Johnson (The Grapes of Wrath, 1940) beskriver og Hollywood av i dag. Manusforfatterne i TSLATS tilhører en svunnen tid. De har klassiske titler som The Apartment, Towering Inferno, The Graduate og The Great Escape på samvittigheten. Og som sagt — de avslører hvordan de skriver, så vel som hvordan de lever og overlever. En og annen anekdote har de også funnet plass til.

The Screenwriter Looks at the Screenwriter har en yngre slektning med den snertne tittelen: The New Screenwriter Looks at the New Screenwriter. Utgitt i 1991, var poenget med den var å kaste et blikk på samtidens manusforfattere (anno 80-tallet), eller rettere sagt, be dem kaste et blikk på seg selv, om man skal ta tittelen helt alvorlig.

Her møter du blant andre Dan O’Bannon (Alien), Anna Hamilton Phelan (Gorillas in the Mist), Jack Epps & Jim Cash (Top Gun) og Ron Bass (Rain Man). Det er en veltalende gjeng, medansvarlige for filmer du garantert har sett, men de har mindre å melde om det å skrive som sådan. Her handler det i større grad om karrierer. Det er på en måte veldig tydelig at disse intervjuene er foretatt på 80-tallet, i Ronald Reagans Amerika.

Froug har i den siste boka inkludert et par tv-forfattere og to agenter. Det er et pluss, men ikke la det være avgjørende. De siste årene er det skrevet kjempemye bra om å skrive for tv, inkludert gode intervjubøker. Og når det gjelder agenter er det i grunnen bare én bok som gjelder for min del, nemlig The Mailroom av David Rensin (mer om den en annen gang).

Men, i en tid da «manusbøker» var fåtallige og vanskelig å få tak i, ga disse to bøkene meg mye glede. Og en erkjennelse. Å være manusforfatter i Hollywood ser ut til å ha vært det samme til evig tid: En blanding av møkkajobb og nobelt kall. Godt betalt, dårlig behandlet. Kreditert om du er heldig.

Jeg husker ikke på stående fot navnet, men en av manusforfatterne som tilhørte den gamle skolen avslører sin største yrkeshemmelighet på denne måten: Som et svar på hvorfor han, en svært suksessrik og velstående manusforfatter fortsatt bodde i ei rønne på feil side av byen, svarte han (noe sånt som): «For at jeg ikke skal gjøre meg avhengig av pengene. Når noen kommer til meg med et møkkaprosjekt har jeg alltid råd til å si Fuck You.» (Så vidt jeg har brakt på det rene er det her det berømte uttrykket «fuck you money» kommer fra.)

Møkkajobb og nobelt kall.

Manusboka fra helvete

Tales from Development Hell: Hollywood Film-making the Hard Way (David Hughes, 2003)

Development Hell. Utviklingshelvetet. Smak på litt på den. For en aspirerende manusforfatter (eller filmskaper) er utvikling det første store målet. At noen kaller det et helvete er nesten provoserende. Men om målet er å kommunisere historien til et publikum så er utvikling et hinder, og ikke et mål.

Men i mange tilfeller er det å lage film i virkeligheten en eneste lang forsering av dette hinderet. Det fins gjerne 100-vis av små øyeblikk som til enhver tid kan bremse prosjektet, eller til og med torpedere det. For en spec-manusforfatter er utvikling noe som begynner i det øyeblikk du bestemmer deg for å ta manuset ditt til et annet menneske og inngår et samarbeid, og noe du ikke legger bak deg før filmen har premiere. Noen ganger legger man det aldri bak seg, for prosjekter blir nesten aldri erklært døde. De er alltid underveis, alltid i utvikling. Og noen ganger kommer de til og med til live igjen.

Men dette er boka om de andre (med et par unntak). De som ble sittende fast i utviklingshelvetet.

Og det er fascinerende, og litt skremmende lesning. Vi liker jo å tro at filmens mestere, som Spielberg, De Palma, Aronofsky og (Ridley) Scott ikke kan gjøre noe galt. At stjerner som Schwarzenegger, Stallone og Eastwood får lov til å gjøre hva de måtte ønske. Men David Hughes avslører at utviklingshelvetet er en skjebne som kan ramme alle, selv guder.

Flere av de gode historiene i Tales from Development Hell kunne alene blitt en god film, med interessante karakterer og dramatiske vendinger. Her får man, gjennom intervjuer og gjenfortellinger, innsikt i hvordan utviklingsprosesser i verste fall kan foregå — med mange kokker og mye søl. Hvis du lurer på hvordan en profesjonell og erfaren fabrikk som det Hollywood er, kan ende opp med å lage såpass mange middelmådige (og dårlige) filmer, så ligger noe av svaret her. Egentlig er det et under at de får laget noe som helst.

Men det gir også grunn til ettertanke for en enkel manusforfatter fra Trøndelag med altfor få kredits på imdb: Prosjekter havner på sotteseng av et utall forskjellige årsaker, og det er ikke alltid meg eller det jeg har skrevet det er noe galt med. Noen ganger, helt sikkert, men ikke alltid. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om den beste taktikken er å legge 110% innsats i det jeg holder på med til en hver tid og legge bort alle distraksjoner, eller om det er å si ja til mest mulig på en gang. I denne boka er svaret nokså entydig: De som får gjort mest er de som utvikler mest samtidig.

Situasjonen er selvfølgelig ulik for ulike roller. For en regissør er ikke det å si ja til fem samtidige prosjekter nødvendigvis noe problem, med mindre alle fem materialiserer seg på en gang. For en manusforfatter er det litt annerledes, for i motsetning til de fleste andre yrkesgrupper innen filmproduksjon, så kan vår jobb være minst like krevende ved prosjekter som ikke blir noe av, som de som ender på skjerm eller lerret.

Men på sett og vis er alle skapende kunstnere telefonselgere og også for manusforfattere er dette et «numbers game»: Antallet realiserte prosjekter øker ved antall prosjekter man gir seg hen til. Det er vondt når de faller sammen, og jo oftere du prøver jo oftere får du vondt, men man har egentlig ikke noe valg, annet enn å gå inn i alt med liv og lyst, og minne seg selv på at ingenting slår følelsen av å komme i mål.

Førsteutgavens undertittel «Hollywood Film-making the Hard Way», er for senere utgaver byttet ut med «The Greatest Movies Never Made», og i tillegg til et par omskrivninger og en ekstra filmcase, har Hughes inkludert et kapittel med sine personlige opplevelser fra development hell.

Den post-pedagogiske manusboka

Is There Life after Film School – In Depth Advice from Industry Insiders (Julie MacLusky, 2003)

For 65 millioner år siden døde de fleste dinosaurene ut. Like etter det slapp jeg ut fra filmskolen på Lillehammer, som manusforfatter. Hukommelsen er ikke alltid til å stole på, men jeg husker tilbake på de første årene etter skolen som en tid full av muligheter, full av potensiale.

Det underlige er at den gangen opplevde jeg det ikke slik i det hele tatt. Jeg syns det var vanskelig å få karrieren som manusforfatter i gang. Noen få muligheter bød seg umiddelbart, men ofte hadde de en tendens til å nulle hverandre ut, eller simpelthen renne ut i sanda. Jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre for å fart på sakene, men, ettersom vi var første kull ut, var det få jeg kunne spørre til råds. Norsk film var dessuten i stor endring på denne tida. Det som gjaldt i går var irrelevant, og ingen kunne vite hva morgendagen ville bringe. Det føltes som om jeg sto og spant. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre.

Min erfaring er nemlig at du aldri blir så attraktiv for arbeidsgivere eller samarbeidspartnere som når du er ung og lovende. Man skulle jo tro at man ble mer verdifull jo mer erfaren man ble, og noen ganger er det jo sånn også, men når du kommer ut fra filmskolen er du som en fremmed frukt. Folk er nysgjerrige. Så lenge du sørger for at folk vet navnet ditt (og «alle» i filmbransjen vet hvem som kommer ut fra filmskolen), så vil folk gi deg en sjanse.

Men du må være villig til å starte på bånn.

Men tilbake til Julie MacLuskys bok. MacLusky er forfatter og lærer, og da denne boka ble utgitt underviste hun i manusskriving ved Chapman University i California. Der møtte hun mange bekymrede studenter som lurte på hvordan livet etter skolen skulle bli. Bekymringen er ikke ubegrunnet. Problemet med en praktisk filmutdanning, sett i forhold til for eksempel en jus- eller medisinutdanning, er at sjansen for en relevant jobb ligger et godt stykke under 100%.

Hun så hvordan noen viet seg fullt og helt til studentproduksjonene, i den tro at de ville få Hollywood til å sperre øynene opp og gi dem en godt betalt jobb på flekken. Andre droppet ut halvveis, og valgte å jobbe seg opp fra gulvet, hvor nå det måtte være. Og andre igjen, ga opp hele karrieren, selv etter å ha brukt en liten formue på utdanningen.

Hva fungerer best og hvordan kan du lykkes?

MacLusky intervjuer her et knippe filmarbeidere, for det meste manusforfattere og produsenter, om hvordan overgangen mellom filmskole og arbeidsliv var for deres del.

Resultatet er interessant og inspirerende. Det er jo selvfølgelig mange veier opp og frem, men det finnes muligens også noen fellestrekk for de som klarer det.

I disse dager avslutter et nytt kull sin filmutdanning på Lillehammer, og omtalen av dagens manusbok er tilegnet dem. Jeg ønsker dem lykke og fremgang, og håper de er snille med meg når en gammel og grå manusforfatter banker på døra deres for å be om jobb.