Stikkordarkiv: klassiker

Blant de mer sentrale verkene eller forfatterne innen sjangeren «manusbøker». Ofte en bok som, uavhengig av alder, ofte brukes som referanse eller veileder under arbeidet med å skrive eller videreutvikle et manus.

Den andre legendariske manusboka

Which Lie Did I Tell? More Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 2000)

William Goldman (1931-2018) har alltid vært manusforfatternes manusforfatter. For mange av oss, vår store helt. Usedvanlig begavet, usedvanlig sjarmerende, usedvanlig anstendig, med en usedvanlig snerten replikk. Han flyttet aldri til California, men ble boende i sitt elskede New York, selv da han var på sitt travleste som manusforfatter. Det var kanskje det tryggeste også, for hans mange beskrivelser av Hollywood og dets stjerner foran og bak kamera, kan konkurrere med de skarpeste, profesjonelle satirikere.

Han var outsider og insider på samme tid, både stolt og skamfull over sin tilknytning til stjernefabrikken der så mange penger ble tjent på de mest vanvittige vis. I Adventures in the Screen Trade fra 1983 «forteller han alt» og boka er en klassiker med god grunn.

Det skulle gå 17 år før oppfølgeren kom, og for min egen del holder jeg den for å være enda et lite hakk bedre. I Which Lie Did I Tell får vi noe vi ikke får i den første boka, nemlig ydmykhet og selvinnsikt. En liten dose, men likevel, det gir en ekstra dimensjon. I den forrige manusboka på manusboka.no, Tales from Development Hell, blir det tydelig beskrevet hvordan selv ikke Hollywoods guder har en gratisbillett til «green light». Goldman serverer på mange måter den samme historien, men fra den andre siden, altså fra en guds ståsted, om du vil.

Det er skrevet mange manusbøker som forsøker å gi en god oppskrift på hvordan man strukturerer og skriver et manus. Side opp og side ned, helst av folk som ikke har hatt så stor suksess med dette foretagendet selv. Kanskje nettopp fordi de overkompliserer og teoretiserer det som egentlig handler om en eneste ting: Å fortelle en god historie. Goldman gir oss sin metode, og den er til sammenligning sjokkerende enkel. Jeg skal ikke røpe den her (dette er en bok jeg definitivt anbefaler deg å kjøpe selv), men jeg kan med hånda på hjertet si at den fungerer.

I tillegg til en gjennomgang av egne prosjekter, gjengir Goldman seks fantastiske filmscener, fra andres filmer. Han beskriver hva som gjør dem fantastiske, og han inkluderer til og med noen av manusforfatternes egne betraktninger. I tredje del gjengir han fire historier og drøfter kort i hvilken grad de egner seg for film. Og han sparer det beste til slutt: En original historie fra hans egen hånd, i manusform.

Jeg tar et ekstra linjeskift på den:

Et originalt spillefilmmanus, skrevet av en legende, kun ment for denne boka.

Dette manuset er aldri blitt produsert, så du har garantert ikke hørt, lest eller sett historien før. Dette er din sjanse til å være Goldmans egen manuskonsulent (eller script doctor, som de sier «over there»). Og når du har gjort så godt du kan, kan du sammenligne dine egne betraktninger med betraktningene til Scott Frank, Tony Gilroy, Callie Khouri og et par til. De går alle helhjertet løs på Goldmans manus, og forteller nøyaktig hva de mener om det. Jeg vil uten å nøle påstå at dette kapittelet alene veier like tungt som 90% av alle andre manusbøker, til sammen.

I forordet serverer han en plausibel historie om årsaken til at han begynte å skrive denne boka. Noe om en ung manusstudent, og et spørsmål om side 17. Plausibel, men ikke nødvendigvis helt troverdig. For resten av forordet handler for det meste om at folk i filmbransjen lyver, at manusforfattere lyver, at alle historiefortellere lyver. Min egen teori er at Goldman hadde skrevet på denne boka en god stund, men en eller annen imbesil forlegger syntes han trengte en god og tidsaktuell «hook». Den hooken fant han da Good Will Hunting, skrevet av to unge skuespillere, vant Oscar for beste originalmanus, og ryktene begynte å svirre om at det i virkeligheten var Goldman som hadde skrevet alt. Her forteller han hva som egentlig skjedde, pluss et par varianter av hva som ikke skjedde. Det er opp til leseren å avgjøre hva som er hva.

Som med det meste William Goldman har skrevet, får du en intens følelse av at han henvender seg til deg, og til deg spesielt. Det var nok helt tilfeldig at oppfølgeren kom ut omtrent samtidig med at jeg skulle begynne mitt eget profesjonelle liv som manusforfatter, men i mitt stille sinn kan jeg innbille meg at det ikke var det. Så takk igjen, William Goldman. Hvil i fred.

Manusboka for masterstudenter

Lew Hunter’s Screenwriting 434 (Lew Hunter, 1993)

Om du var på jakt etter en anerkjent manusbok på 1990-tallet, var det et par titler som gikk igjen: Screenplay av Syd Field, Making a Good Script Great av Linda Seger, The Art of Dramatic Writing av Lajos Egri (for de som ikke var redd for en litt mer teoretisk og «europeisk» tilnærming), og sist, men ikke minst, Screenwriting 434 av Lew Hunter.

Etter en karriere som manusforfatter for såkalte «tv-filmer» på starten av 80-tallet, gikk Hunter inn i lærerstanden, som professor ved UCLA. Der utviklet han kurset Screenwriting 434 som dannet grunnlaget for masterutdanningas manusspesialisering  og i 1993 kom altså boka. Ifølge Wikipedia vender han hvert år tilbake til UCLA for å holde forelesninger i Screenwriting 434 for master-studentene (men ifølge samme Wikipedia-side er han født i 1935, hvilket betyr at han nå er 83 år gammel, så ta akkurat den med en liten klype salt).

UCLA regnes som en av de desidert beste filmskolene i USA, og Hunters 434-program er legendarisk. Som manusforfatter, produsent eller underviser har han vært med på å utvikle mer enn 5000 historier. Blant elevene hans finner vi solide navn som Allison Anders, Alexander Payne, Scott Rosenberg og David Koepp. Steven Spielberg har visstnok kalt ham «the best screenwriting teacher going».

Når alt det er sagt må jeg innrømme at jeg synes Screenwriting 434 er en utrolig frustrerende bok å lese, og det er ikke bare fordi den er trykt på latterlig billig papir (i hvert fall min utgave). Jeg har prøvd å lese den fra starten, men den er så full av sitater og anekdoter og andre digresjoner at jeg lett mister tråden. Og jeg har prøvd å bla rett til de mest interessante delene, men igjen kommer digresjonene i veien, sammen med Hunters egen mimring fra en lang (og utvilsomt innholdsrik) karriere. Mulig dette var større trekkplastere i 1993, før internett lot det gå inflasjon i filmskaperes velformulerte strøtanker, men det har jo skjedd ett og annet på den fronten. Sånt fungerer kanskje bedre som manus for en forelesningsrekke, men nå er altså dette bok.

Lew Hunters forfatterstil er at han er «personal», noe han gjentar til det kjedsommelige. Han utleverer seg selv nådeløst gjennom sine opplevelser, fantasier og preferanser. Men, som han også påpeker: Nettopp derfor er han metode nokså unik og effektiv. Og bevismaterialet befinner seg stort sett på hans side, og ikke min. Det er godt mulig det er meg det er noe i veien med.

Som sagt er Screenwriting 434 en manuskurs for masterstudenter i bokform, og om du tar det på alvor, så betyr det for det at du vil få mest utbytte av den om du følger hele kurset, altså at du klarer å lese den igjennom fra start til slutt. Det betyr også at den har potensialet til å bringe den samvittighetsfulle leser et godt stykke på vei mot et «ferdig» spillefilmmanus. Du mister naturligvis Hunters personlige veiledning, men til gjengjeld gjengir han tallrike eksempler på hvordan han har veiledet andre studenter gjennom de utfordringene du sannsynligvis vil måtte møte. Og Hunters nådeløst utleverende stil gjør at han til og med refererer til sine manusstudenter ved fullt navn. Namedropping? Javel. Men det gir også en viss autentisitet til det hele.

Om du lukker øynene (ikke bokstavelig, naturligvis, du må jo kunne lese), kan du innbille deg at du befinner deg i et luftavkjølt klasserom i det sørlige California, sammen med andre håpefulle. Om noen få år skal dine medstudenter skrive Grace of my Heart, Beautiful Girls, Sideways og Jurassic Park.

Hva vil du skrive?

Den fjernsynte manusboka

Writing the TV Drama Series: How to Succeed as a Professional Writer in TV (Pamela Douglas, 2005)

Manus er åpenbart ikke bare for film, det er også for tv. Og tv er blitt det som gjelder om dagen. Om ikke alltid, eller for alle, så i hvert fall mer enn før.

Andre steder i verden hadde tv utviklet seg sakte men sikkert mot kvalitet og prestisje i løpet av 90-tallet. Hjemme på berget begynte enkelte å forstå at noe var på gang da The Sopranos leverte uhørt høy kvalitet, sesong etter sesong. Men egentlig tror jeg det først gikk opp for alle da Sopranos var over.

Først da vi innså at sagaen om den dysfunksjonelle mafiafamilien var ugjenkallelig over, og vi begynte å se oss om etter en ny serie som kunne tilfredsstille disse kresne lystene, forsto vi fullt ut hvor utrolig mye høyere nivået var på Sopranos enn på alt annet som var kommet før.

Vi var blitt feinschmeckere uten at vi merket det.

Arvtakere og substitutter ble Six Feet Under, Carnivale, The Wire. Og kvalitetskravene som nå gjaldt for prime time kabel-drama, spredte seg som et virus til andre genrer og satte en ny standard for blant annet fantasy (Lost), komedie (Weeds) og western (Deadwood).

Hva så med det vi produserte i Norge?

I 2005 satte norsk tv-bransje seg et hårete mål, et mål de kalte Emmy 2007: En norsk produksjon skulle vinne Internasjonal Emmy i 2007 (som om det går an å vedta noe sånt?). Det ble arrangert seminarer og kurs, man hentet krefter fra det store utland for inspirasjon og råd, og 2 norske serieskapere (plukket ut til oppgaven da de vant quizen på et seminar i Vikersund), ble sendt på seriekurs til selveste Hollywood.

Og det artige er at alt dette fungerte helt fint.

Allerede samme år, 2005, ble Anneke von der Lippe nominert for beste kvinnelige skuespiller i Ved kongens bord, og året etter fikk vi våre to(!) første nominasjoner for en produksjon, for Elias den lille redningsskøyta og Gutta Boys. Den store, prestisjetunge dramanominasjonen manglet riktignok, men aldri før hadde vi fått tre nominasjoner på to år. Dette ga en kjempeboost til den norske tv-bransjen, og selv om 2007 kom og gikk uten noen pris (det året fikk vi ironisk nok ikke en gang en nominasjon), må det være riktig å påstå at norsk tv-drama siden da har opplevd en bratt og jevn stigning i kvalitet, og da van der Lippe endelig vant den første Emmy-prisen, for hovedrollen i Øyevitne i 2015, var dette en svært velfortjent fjær i hatten, ikke bare for henne selv og Øyevitne-skaper Jarl Emsell Larsen, men for hele det norske tv-drama-produksjonsmiljøet.

Og da Mammon II vant den aller største prisen to år senere, for beste dramaproduksjon, var det kanskje overraskende, men det var ikke utrolig.

Norsk tv-drama er blitt skikkelig bra.

Så var det dette med manusbøker, da.

Til forskjell fra film sysselsetter en tv-produksjon nesten alltid mer enn én manusforfatter, og det er et stort behov for nye, dyktige ordsmeder. Sånn er det her, og sånn er det naturligvis også i manusbøkenes hjemland – USA.

Det fins faktisk en hel del brukbare manusbøker for tv-manusforfattere. Jeg har en mistanke om at det skyldes tv-mediets kollaborative karakter. Ikke bare er det flere manusforfattere om en serie, men både episoder og lange linjer utvikles (i hvert fall i USA) mer eller mindre i plenum, av et fellesskap av manusforfattere, i det såkalte «writers’ room».

Tradisjonelt har amerikansk tv-drama betydd 24 episoder per sesong, og første episode sendes lenge før de siste episodene skrives. Produksjonspresset er enormt. Noen sammenligner det med å bygge skinnegangen mens toget allerede har startet, ikke så altfor langt bak deg.

Min hypotese er at alt dette resulterer i at tv-manusforfattere er utrolig drillet i å sette ord på det de driver med. Og for en tv-manusbok-forfatter er dette naturligvis gull verdt.

Det fins bedre bøker enn den første utgaven av Writing the TV Drama Series av Pamela Douglas, men den gir en god innføring i det unike for tv-serier, og Douglas har et par smarte triks på lager. Man får inntrykk av at Douglas har akkurat nok talent til at en grundig og bevisst tilnærming til håndverket ga henne suksess. Men ikke mer suksess enn at det antakeligvis var både lettere og mer lukrativt å skrive en bok om dette håndverket, enn faktisk praktisere det selv. Og det er akkurat det du leter etter i hos en manusbokforfatter.

Douglas skriver om den klassiske strukturen i tv-drama, om hvordan du kan gjenkjenne den i populære serier, og om hvordan du kan utnytte den når du skriver. Det er også et kapittel om livet «on staff», som inneholder noen ord om skikk og bruk i «the writers’ room». Innimellom kapitlene er det korte intervjuer med veteraner som David Milch og Steven Bochco, som gir boka litt ekstra tyngde for den kresne leser.

Writing the TV Drama Series er blitt noe av en klassiker innen tv-serieskriving, og boka foreligger nå i sin tredje utgave. Først og fremst betyr nok det at hun har oppdatert noen av eksemplene hun bruker (førsteutgaven legger nok litt for stor vekt på Sex in the City til å slå helt an hos dagens lesere), men det er nok mer enn det også, for det har tross alt skjedd en viss utvikling innen tv-drama siden 2005.

Den fjerde utgaven kommer 1. november i år, og jeg har tenkt å skaffe meg den for å se om det er enda fler forbedringer å spore.

Fortsettelse følger…

Den skumle manusboka

On Writing: A Memoir of the Craft (Stephen King, 1999)

I tilfelle min forrige blogpost etterlot noen som helst tvil om hva jeg syns om Stephen King, så vil jeg bare slå dette fast her og nå: For meg er Stephen King beviset på at selv om absolutt perfeksjon krever at en enorm mengde variabler lander på optimal plass, så vil vi, gitt nok muligheter, før eller siden oppleve en slik perfeksjon. I dag bor det omtrent 7,6 milliarder mennesker på jordkloden. Og det viser seg at 7,6 milliarder muligheter er nok til at man treffer blink på samtlige variabler. Resultatet er Stephen King.

Han er ikke en gang det eneste resultatet, det fins andre geniale forfattere (jeg vet om noen få, men det fins mange), men meg bekjent er han den eneste som både har nådd det absolutte høydepunkt som forfatter — og som har skrevet en manusbok. Eller «manusbok», får jeg vel si. For King er fortsatt ingen gudbenådet manusforfatter, og manusboka hans heter On Writing og ikke On Screenwriting, men det aller meste av det han skriver er både relevant og interessant for manusforfattere, og så derfor er Kings 20 år gamle memoarbok On Writing ukens manusbok.

Den første gangen jeg leste On Writing hoppet jeg rett til andre del. On Writing er nemlig delt i fire hoveddeler: C.V., Toolbox, On Writing og On Living: A Postscript. Den første delen er Stephen Kings fortelling om sitt eget liv fram til 1997, den andre delen er (som tittelen er forbilledlig tydelig på), en beskrivelse av den virtuelle verktøykassen han benytter seg av for å trylle fram sine mesterverk. Som enhver desperat gullgraver gravde jeg der jeg trodde sjansen for å finne verdifulle steiner var størst. Verktøyene King beskriver her (grammatikk, vokabular, bruk av adverb vs presise verb osv.) er verdifulle, men det er ikke gull.

On Writing (delen, ikke boka) er bedre. Her beskriver King et levesett for forfattere, hva du kan/bør/må gjøre for å kunne skrive så godt du kan. Det handler naturligvis om å lese og skrive mye, men også om hva King selv leser, hvor han finner tid og sted til å lese, hvordan han skriver, og hvor mye «mye» egentlig er (svaret er: så mye som mulig!). Ett av kapitlene i denne delen handler om «plotting» (som kan oversettes med planlegging av historiens vendepunkter), og her får vi kanskje svaret på hvorfor han er så fantastisk til å dikte historier og skrive prosa, og så… mindre enn fantastisk han er til å skrive filmmanus: Stephen King tror ikke på «plotting».

Som en annen gudbenådet historieforteller, William Goldman, skriver i sin memoarbok Adventures in the Screen Trade: «Screenplays are structure». Structure og plotting er, om ikke det samme, så i hvert fall to hus i samme gate, og det er den eneste gata som fører deg fram til et godt filmmanus (du skal innom et par hus til på veien, naturligvis). Det er mange prosaforfattere også, som liker å planlegge historiene mer enn King, men for King er slik planlegging noe han vegrer seg mot så mye som mulig. Og det er muligens forklaringen på hvorfor hans historier er så fulle av kreativitet, menneskelig innsikt og spenning.

Det i hvert fall Kings hypotese.

Den siste delen heter On Living: A Postscript. Dette er en metadel som tar deg med inn i selve skrivingen av denne boka, og det er her King virkelig leverer på gullfronten.

Selv om King er som en maskin når han skriver fiksjon, hadde han stoppet opp halvveis i arbeidet med On Writing. Arbeidet gikk tregere og tregere, helt til han la manuskriptet helt bort. Etter noen måneder tok han det fram igjen, og leste det han hadde med et svakt håp om at det skulle være så dårlig at han kunne legge det bort for godt. Men det var ikke det, og han bestemte seg for å fortsette. Dagen etter ble han påkjørt av en uoppmerksom bilfører og alvorlig kvestet. Han var en hårsbredd fra døden.

Både hode og kropp hadde fått seg en skikkelig trøkk. Han visste ikke om han noen gang ville klare å skrive igjen. Hodet kom seg snart, men hofta og det ene beinet var så ødelagt at han inntil videre måtte leve med vedvarende smerter og knapt kunne sitte oppreist i rullestolen lenger enn en time om gangen. Om du er en (manus-)forfatter og det en dag synes uoverkommelig å begynne på dagens arbeid, hent fram ditt indre bilde av Stephen King, som i intense smerter hamrer ned ord etter ord samtidig som han er (smertelig) klar over at dette er dårlig – de første fem hundre ordene han skriver får ham til å føle at han aldri har skrevet et ord før i hele sitt liv. Og vi som lever av å skrive vet at smerten ved å skrive noe dårlig kan være like paralyserende som fysiske smerter. Men de 500 ordene opplevels likevel som en seier, og andpusten og svett føler han en viss tilfredshet av at han iallfall hadde klart den fysiske prestasjonen ved det. Kanskje gjorde de fysiske anstrengelsene det lettere, tross alt, å slåss seg igjennom de første, uinspirerte ordene. Og han fortsatte, og etter hvert ble det han skrev bedre, og det begynte å gå lettere.

«The scariest moment is always just before you start.» – Stephen King.

Selvfølgelig leste jeg den første delen også, og den er like god og inspirerende som resten. C.V. handler om livet hans, eller i hvert fall den delen av det som King mener formet ham som forfatter og som menneske. Dette er alle de variablene, som hver på sin måte gjorde King til den mesteren han tross alt er. Det er fortellingen om en nysgjerrig gutt som ser det bemerkelsesverdige i sine omgivelser. Lille Steve er en uhelbredelig leser av fortellinger. Han griper enhver sjanse han får til å skrive. Og han møter hindring etter hindring.

Han får høre at han skriver dårlig (han gjør noe med det). Han sender noen historier inn til forlag og får avslag i retur (han skriver flere). Med kone og to barn lever han i et skur, uten et privat rom å jobbe i (han skriver i vaskemaskinkottet). Og han drikker stadig mer.

Likevel er det ingenting skrytete i Kings beskrivelser av hva han har måttet overvinne. Tvert imot, han er ydmyk, ærlig, og tilskriver en ikke ubetydelig del av sin suksess kona Tabitha, og et par andre gode hjelpere.

On Writing er en fryd å lese, og King skriver minst like godt og presist som i sine beste romaner. Og boka bekrefter inntil videre min hypotese om at de som skriver de skumleste historiene også er de hyggeligste folkene.

PS: I disse dager lanserer HBO Nordic tv-serien Castle Rock, som baserer seg på karakterene og historiene i Stephen Kings faste fiksjonsverden på den amerikanske nord-østkysten.

Den mytiske manusboka

The Writer’s Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters (Christopher Vogler, 1992)

Da jeg fant denne boka, på det ærverdige universitetsbiblioteket ved NTNU i Trondheim, ble jeg nesten slått i bakken. Jeg trengte bare såvidt åpne den før jeg innså at dette ikke kunne vente helt til jeg kom hjem (en spasertur som ville ta meg knapt ti minutter). Og på den støvete lesesalen på Kalvskinnet pløyde jeg gjennom den på et par timer og der og da så jeg lyset.

Det var som om alle trollmannens hemmeligheter åpenbarte seg for meg. Jeg så meg antakelig over skulderen mer enn én gang for å forsikre meg om at ingen dramaturgisk inkvisisjon var på vei for å arrestere meg. Og henrette meg. For dette var selveste svarteboka.

Den store tittelen innen manusbøker var inntil dette Syd Fields Screenplay – ubestridt. Men Screenplay, som var lansert som en slags oppskrift på manusskriving, var, selv om den var absolutt totalitær på hvor ting skulle være i et manus, nokså uklar på hva disse tingene egentlig var. Nåja, tenker du kanskje nå, om man er noe til forfatter så vet man da vel hva man skal skrive? Jo, på sett og vis. På en måte. Men det som skiller et filmmanus fra en bok, i hvert fall en av tingene, er at mens bokforfatteren i prinsippet kan skrive hva hun vil, hvordan hun vil, og gjøre bruk av alle mulige språklige verktøy, så gjelder ikke dette for manusforfatteren.

Manusforfatteren trenger triks.

Det er noen ting som gjelder for filmmanuset i større grad enn for andre beslektede, kreative uttrykk: For det første er lengden begrenset. Nesten alle spillefilmer er mellom 100 og 130 minutter lange, og filmmanusets lengde er deretter (1 side = 1 minutt). En roman kan være så lang den vil, og historien har akkurat så mange ord forfatteren trenger for å fortelle den. For det andre skal filmen (ideelt sett) holde på oppmerksomheten uavbrutt i disse minuttene, mens en bok kan (og i noen tilfeller bør!) leses over dager eller uker, eller år, om du skulle ønske det. For det tredje skal manuset kunne produseres – realiseres – innenfor et budsjett – utgiftene til produksjon og markedsføring må balanseres med en eller annen form for inntekt. De bildene og lydene en bok skaper i hodet ditt koster ingenting, hvor storslagne eller fantastiske de enn måtte være.

En god historieforteller er ikke nødvendigvis en god manusforfatter, og det er påfallende hvor mange fantastiske forfattere som leverer såpass svakt som manusforfatter. Selv Stephen King, som har skrevet bøker som både er fantastiske som bøker og som har blitt til fantastiske filmer, har oppnådd begrenset suksess når han selv har skrevet filmmanus. Hva er det han gjør i sine bøker som han ikke gjør i sine manus?

Det fins delte meninger om dette, men min er at et filmmanus ikke er litteratur som sådan. Det er ikke ment å være et fullendt åndsverk med alt det innebærer. Inntil nylig (les: internett) var det praktisk talt umulig for en hvem-som-helst bare å få lest et filmmanus. Det ble ikke trykket eller utgitt, og det ble ikke solgt mer enn én gang. Et filmmanus er et arbeidsdokument, i utgangspunktet stilet mot to personer: Den som skal trylle fram pengene (produsenten), og den som skal trylle fram filmen (regissøren). Det er på samme tid en salgs-pitch og en oppskrift.

Det er en krevende oppgave, og formatet er rigid. Med mindre du er Lawrence Kasdan, vil du trenge alle triksene som fins om du vil hevde deg blant de beste. Men hva hjelper det når også Kasdan bruker de samme triksene i tillegg til at han er Lawrence Kasdan?

Tilbake til Christopher Vogler. En gang på begynnelsen av 70-tallet kom han over boka The Hero with a Thousand Faces av folkloristen Joseph Campbell, og det slo ham at Campbells beskrivelse av en universell monomyte, en arketypisk heltefortelling som går igjen i alle kulturer til alle tider, måtte være et svært godt utgangspunkt for det mest fantastiske fortellermedium av dem alle – filmen. Men han hadde ikke før tenkt tanken, så slo George Lucas til med Star Wars.

Det viste seg at Campbells bok hadde nådd fram til flere kloke hoder i Hollywood på denne tida, den fant seg godt til rette i det progressive, hippieinspirerte kunstnermiljøet som dyrket fram en ny generasjon filmskapere. Lucas, Coppola, Scorsese, Milius, Boorman, Spielberg – alle var de på de samme festene, drømte de samme drømmene og leste de samme bøkene.

Star Wars var et slag i ansiktet på Vogler, som trodde han hadde funnet en godt bevart hemmelighet. Heldigvis lot han ikke det stoppe seg særlig lenge. For når alt kom til alt, var ikke dette nettopp et bevis på at han hadde hatt rett?

I jobben som manuskonsulent for Disney anvendte Vogler fra nå av Campbells modell. Men han følte ikke at han fikk fullt gjennomslag. Sjefen i Disney var på den tida Jeffrey Katzenberg (som senere grunnla Dreamworks sammen med Spielberg og David Geffen), og Katzenberg var notorisk for sine «memos» – kampskrifter ment å sette premissene for hvordan de skulle arbeide framover, men også for å inspirere. Hva kunne vel da passe bedre enn selv å skrive et memo?

Resultatet var et sju sider langt dokument han kalte «A Practical Guide to Joseph Campbell’s The Hero with a Thousand Faces». Her ga han et oppdatert resymé av Campbells bok, brukte kjente og suksessrike filmer som eksempler, og la fram noen retningslinjer for hvordan Campbells modell burde anvendes. Han ga memoet til alle som jobbet i Disney, og det ble snart den store snakkisen, både i Disney og i resten av Hollywood.

Memoet ble etter hvert til en bok, og Christopher Voglers ettermæle var med det sikret for all ettertid.

I dag, 3500 manusbøker senere, er det lett å glemme hvor revolusjonerende Voglers bok var i 1992. Bare det å påstå at det fantes en rekke universelle handlingselementer i en fortelling, som nærmest kunne garantere et hvert publikums gunst, virker en smule stormannsgalt. Men det aller mest bemerkelsesverdige er at modellen faktisk ble anvendt, og fortsatt anvendes, av manusforfattere, regissører, produsenter og manuskonsulenter av alle kaliber. De mest begavede skaper mesterverk og klassikere. De minst begavede klarer i det minste å produsere noe som oppleves som en historie.

Campbell, og Voglers tolkning av ham, er et mektig verktøy, eller kanskje heller et våpen, som i riktige hender kan knuse all motstand.

Strukturen Vogler skisserer er strukturen til fortellingen om helten som forlater sine vante omgivelser for å løse en stor oppgave, som etter mange utfordringer, hvorav minst én av dem holder på å bli hans død, klarer det, og som returnerer til sitt hjem, som et forandret menneske, med lærdom og erfaringer som kommer alle til gode.

Vi kan kjenne igjen denne strukturen i eldgamle fortellinger i nær sagt alle kulturer. Det synes å stamme fra noe grunnleggende i mennesker, noe vi umiddelbart oppfatter som ekte og troverdig. Modellen er så sterk og tydelig, at vi kan kjenne den igjen, selv når helten ikke triumferer, men – som Macbeth – forvolder sin egen undergang.

Modellen bruker 12 trinn (selvfølgelig må det være 12), som beskriver heltens reise. I tillegg beskriver den 8 arketyper, karaktertyper som går igjen og som fyller spesifikke funksjoner i fortellingen.

Det kan høres reduksjonistisk ut, noe som tar «kunsten» ut av fortellingene. Men vær nå helt ærlig: Er en Ferrari noe mindre magisk om du vet hvordan en bensinmotor virker?

Innhold vs. struktur er en evig diskusjon vi aldri kan bli ferdige med. Hva er kunst, hva er håndverk og hvilken av de to er mest verdifull? Det ene opphøyes gjerne til guddommelighet, det andre avskrives foraktelig som kalkulerende og kynisk.

Paradoksalt er de tidløse klassikerne, hyllet for sin kunstneriske kvalitet og innsikt i menneskets natur, også våre strukturelle forbilder. Shakespeare og Ibsen regnes som to av verdenshistoriens ypperste dramatikere, med henvisning til innhold, innsikt, kompleksitet osv. Likevel er det interessant å merke seg at strukturen i et Shakespeare- eller Ibsen-stykke ofte treffer klokkerent «etter boka».

The Writer’s Journey er ikke det definitive verk på området, andre forfattere og manusbøker har med Vogler (og Campbell) som utgangspunkt forsket videre på monomyten og hvordan den virker. Men dette er uansett en milepæl i manusbøkenes historie, og den gir en lettfattelig og anvendelig innføring i Hero’s Journey-modellen.

The Writer’s Journey er forøvrig nå i sin tredje utgave, og undertittelen er endret til «Mythic Structure for Writers».

Den hemmelige manusboka

How to Write a Movie in 21 Days – The Inner Movie Method (Viki King, 1988)

Den er naturligvis ikke hemmelig, men det fins minst én person som ikke vil innrømme at han har lest den, og det er Hollywood-produsenten Griffin Mill i filmen The Player – han oppbevarer den lengst inn i skrivebordsskuffen, sammen med visse andre ting han vil holde hemmelig.

Den største hemmeligheten er imidlertid hvor god den er. Du skulle ikke tro det, ikke med en sånn tittel, men til sitt formål er dette en av de beste bøkene som er å få tak i!

Det sies at om du vil lære å skrive manus kommer det å lese en manusbok et stykke ned på lista over nyttige verktøy, jeg vil anslå tredjeplass. På andreplass (på min liste) finner du å lese manus, så mange som mulig og så ofte som mulig. Og les for all del samme manus flere ganger, om du virkelig vil lære noe. Men på førsteplass, og dette tror jeg ikke det hersker noen som helst tvil om, er å skrive manus. Det fins ingenting som er mer effektivt enn å skrive et helt spillefilmmanus, om det er det du vil bli god til. Og det er det How to Write a Movie in 21 Days vil du skal gjøre: Skrive et spillefilmmanus.

På tre uker.

Høres det umulig ut? Hva om jeg legger til at King til og med hjelper deg gjennom to utkast på disse ukene!

For godt til å være sant?

Det fins nok av bøker om modeller og regler (og prinsipper!), men problemet med disse er at de i beste fall hjelper deg til å skrive en outline eller et synopsis. Den tøffe jobben gjenstår. Du kjenner sikkert til filosofien om at man skal vite hva man skal skrive før man skriver det? Vel og bra. At du aldri kommer til mål om du ikke vet hvor du skal? Kanskje. Men om du aldri har skrevet et spillefilmmanus før, så kan du planlegge til krampa tar deg, du vet fortsatt ikke hva du driver med. Det er som å planlegge en polarekspedisjon før du har gått til Skistua. Du er nødt til å ha praktisk erfaring, og det får du bare av å hoppe ut i med begge føtter — og så fullføre det du begynte på.

Det er uansett ingen som trenger å lese det du har skrevet. Men bare det å vite at du har fullført de 120 sidene (eller så) er som en rus, det er bra for selvtilliten, og du får bare lyst til å gjøre det samme en gang til.

Så, om det er spillefilmmanus du har lyst til å skrive, så fins det dårligere steder å starte enn Viki Kings bok. Den er tynn, den er billig og er lett å gjemme bort så ingen ser den.

(The Player fra 1992 er for øvrig en nydelig film om Hollywood fra den gang da.)

Den definitive manusboka

Story – Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (Robert McKee, 1997)

På tide å bli seriøs. Dagens manusbok er Story av Robert McKee.

Ingen manusbok er så kontroversiell som Story. Man kan elske den, hate den, eller begge deler på en gang. Det fins rikelig å ta av for å underbygge begge syn. McKee er den amerikanske akademikeren i et nøtteskall: Så ambisiøs at han har tatt mål av seg til å inkludere alt, og så rammet av mindreverdighet på vegne av sin kultur at han pakker inn hvert eneste kloke og verdifulle frø av innsikt i en svart sky av ord, nøye valgt ut for å imponere sine mer akademisk orienterte lesere.

Story er som Amerika selv: «…so vast that almost everything said about it is likely to be true, and the opposite is probably equally true», for å misbruke James T. Farrells udødelige beskrivelse av sitt hjemland.

McKee har turnert verden rundt med sitt tre dager lange «Story-foredrag» siden midten av 80-tallet og boka er foredraget i bokform. McKee er bedre som foredragsholder enn forfatter, han har karisma og skolering som skuespiller. Paradoksalt nok er hans meritter som manusforfatter og dramatiker nesten ikke-eksisterende. Til gjengjeld kan man si at Story er en svært velskrevet monolog – et 30 timer langt stykke som har turnert verden rundt i over 30 år!

Manusforfattere er av natur skeptiske mennesker, mistenksomme mot regler og allergiske mot etablerte sannheter. En bok som Story stiller seg derfor selvfølgelig lagelig til for hogg. McKees ambisjon er å si alt som er verdt å si om manusskriving. Tenk på noe som har med filmmanus å gjøre, og McKee har sannsynligvis en regel for det. Man må jo hate fyren. Bortsett fra at han ikke kaller det regler, men prinsipper.

Det fins mange gode grunner til å lese Story (eller ha lest Story), men ikke alle har med innholdet å gjøre. For meg er det mest interessante at den er så berømt. Den har en status. Referanser dukker opp overalt, både i sosiale settinger og i populærkulturen. I filmen Adaptation spiller Nicholas Cage to versjoner av manusforfatteren Charlie Kaufman, der den ene versjonen er en kunstner med integritet, og den andre er en opportunistisk og nyfrelst McKee-disippel. Mange manusbøker forholder seg til Story omtrent som den var Aristoteles’ Poetikken, versjon 2. For eksempel gjengir Dan O’Bannon i sin Guide to Screenplay Structure en god og kort versjon av Story. Men ingen slår Joe Eszterhas, som i velkjent, brutal stil tar kverken på McKee og hele hans karriere allerede i forordet til sin manusbok (mer om den en annen gang).

Den legendariske manusboka

Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 1983)
En av de legendariske manusbøkene er Adventures in the Screen Trade, av den legendariske manusforfatteren William Goldman (Butch Cassidy and the Sundance Kid, All the President’s Men, Maverick m.fl.), og den er ikke engang en manusbok.
 
Så hva er det da? Dette er Goldmans memoarer, per 1983. Grunnen til jeg må regne den som en manusbok, er at han raust inkluderer noen ord om hvordan man (eller iallfall William Goldman) skriver manus, hvilket er en leksjon fra en av de definitive mesterne.
(Min teori er at det er umulig for en manusforfatter å skrive en selvbiografi uten også å skrive om hvordan man jobber. Liv og «arbeid» går altfor mye opp i hverandre til å la være. Arbeidsprosessen er personlig, definerende, og mystisk. Det er muligens det spørsmålet mesterne oftest blir stilt i møte med andre manusforfattere.)
Nær samtlige av Goldmans produserte manus går for å være av høy kvalitet, og boka inkluderer ett av hans aller beste – Butch Cassidy and the Sundance Kid. Det stemmer. Hele manuset er med i boka. Det er et fantastisk manus å lese (Goldman er også en anerkjent prosaforfatter). Og, dette er en floskel, men du kan faktisk se filmen spille seg ut foran deg, takket være hans subtile direksjoner for klipp og foto. Dessverre skriver man ikke manus på denne måten lenger, om man noen gang gjorde det.
Han starter ikke en gang scenene med «INT.» eller «EXT.».
 
Han deler ikke engang manuset inn i scener.
 
Goldman skriver tagninger. Han skriver film.
 
Resten av boka er like velskrevet som manuset. Goldmans liv er en inspirasjon for enhver manusforfatter, men også en formaning. Innholdet veksler mellom store oppturer og ditto nedturer, og fortellerformen er preget av kynismen hos en som har vært i «krigen» litt for lenge. Det er tydeligvis røft der oppe i elitedivisjonen.
 
Han filosoferer over tingenes tilstand, og backer sitt syn med med eller mindre vilkårlige statistikker og lister. Som vitenskap er det tvilsomme greier, men som litteratur er det kostelig. Hollwood er et sted som er fullt av galskap, ser det ut til. Og Goldmans forklaring er etter hvert blitt en velkjent beskrivelse av Hollywood:
 
Nobody knows anything.
Legendarisk!

Den siste manusboka

Save the Cat – The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need (Blake Snyder, 2005)

Blake Snyder (1957-2009) var en håndverker som hadde mange triks å lære bort, ikke minst hvordan du skal selge ei manusbok. Save the Cat! fra 2005 har en undertittel som er vanskelig å ignorere: «The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need». Hva mente han egentlig med det? Jeg undres, fordi han skrev vitterlig to bøker til, og selv om de ikke er absolutt obligatoriske, så er de vel ikke mindre anvendelige enn de fleste andre manusbøker? Hans salgstriks er naturligvis det han ikke skriver, men som ligger implisitt: Du trenger denne boka.

Og det er ikke helt riktig.

Men ikke helt feil heller.

Save the Cat! skiller seg fra de fleste manusbøker, ved at Blake Snyder selv hadde vært i krigen. I over 20 år levde han godt som manusforfatter i Hollywood, og han hadde mer praktisk erfaring enn de fleste. For fagfolk som Snyder går det et skarpt skille mellom det som virker og det som ikke gjør det. Snyder bryr seg ikke om kunstneridealer, her handler det om hva som må til for at publikum ikke skal føle seg snytt. Snyder ville aldri ha skrevet manuset til Hiroshima Mon Amour, men heller ikke til Dis. Han velger de trygge løsningene. Trygge, men effektive.

Snyders store bidrag til manusbøkenes teoretiske kanon er «Blake Snyder’s Beat Sheet» (forkortet til BS2), der han deler handlingen i en spillefilm inn i 15 trinn, fra Opening Image til Final Image. Alle historier handler om endring, og de 13 beat-ene i mellom, utgjør både et rammeverk og et begrepsapparat som hjelper deg til å strukturere denne prosessen på en måte som framstår som effektiv og (paradoksalt nok) organisk.

Snyder prøver seg på noen forklaringer på hvorfor det må være slik, men det spiller mindre rolle. Det viktigste er at det faktisk er slik. Dette fungerer. Og det er rom for storhet innenfor denne strukturen! Spiker kan du bruke til både slott og hytter, og Snyder er som en snekker som vet hvordan du slår i en spiker, men ikke hvorfor det bør gjøres akkurat slik. Men hvem bryr seg vel om det hvorfor når det du vil er å bygge et hus?

Alle som har hatt sommerjobb hos håndverkere vet at de gjennom årenes løp har lært seg en del personlige triks. Det er mange veier til Rom, men om du bare velger en som fører fram så trenger det ikke være mer komplisert enn som så. Og Snyder kan jammen sine triks, og hans er slett ikke noe dårligere enn andres. Om du ikke skriver et mesterverk ved hjelp av BS2, så er det sannsynligvis deg det er noe i veien med, ikke BS2.

Uavhengig av hvordan du skriver deg fram til siste side, vil BS2 være et verdifullt analyseverktøy før du tar fatt på neste utkast. Du er nødt til å øve for å bli god til å bruke et verktøy (selv en hammer!), og i begynnelsen kan et spesialverktøy kjennes unaturlig eller til og med ineffektivt om du ikke kan kunsten. Vil du få fullt utbytte av BS2 må du bruke det igjen og igjen, og en dag føles det kanskje så intuitivt at det lar deg få mesterverket ned på papiret.

Og det var omtrent så mange analogier til håndverksfag jeg kom på i farten.

Den første manusboka

Screenplay – The Foundations of Screenwriting (Syd Field, 1979)

Mitt velbrukte eksemplar av Screenplay

Som ung og uskyldig film(vitenskap)student i Trondheim på midten av 90-tallet var det vanskelig å finne noe eller noen som kunne lære meg å skrive et filmmanus. Da jeg intervjuet regissør og manusforfatter Emil Stang Lund i forbindelse med presseturneen for hans andre spillefilm Jomfruene i Riga, grep jeg sjansen og spurte hvordan jeg skulle lære meg dette esoteriske håndverket. Det vil si, jeg våget ikke med en gang, jeg sendte ham et brev noen uker senere. Svaret var kort og greit: Les Screenplay av Syd Field.

Screenplay fra 1979 er den første boka som virkelig ble lansert som en «how-to» bok for manusforfattere. For alle som ikke vet stort om filmmanus på forhånd, er den noe av en åpenbaring. Hovedbudskapet er at det finnes en perfekt måte å konstruere manus på, et paradigme, og at alle vellykkede filmer benytter dette paradigmet. Field etablerte tre-aktsstruktur, inciting incident og plot points som begreper innenfor manusskriving for en hel verden, bokstavelig talt, og jeg har en mistanke om at en filmhistoriker vil kunne finne fundamentale forskjeller på filmer lagd før og etter Screenplay kom ut.

Syd Field (1935-2013) var førstemann ut, så han måtte gjøre en del grunnarbeid. Definisjoner måtte på plass, betraktninger over hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det han kom fram til er anvendelig og tidløst. Hans tre-akts-paradigme holder fortsatt vann, den ideelle plasseringen av plot points i en historie er så spot on at det nærmest synes naturgitt.

Field skrev flere bøker, bla The Screenwriter’s Workbook og The Screenwriter’s Problem Solver, der han utvidet og gikk i mer detalj på sine teorier. Han hadde meg bekjent ingen stor karriere som manusforfatter, men både han og bøkene hans må regnes med som klassikere innen manuslitteraturen. Hans status som såkalt «manusguru» er ubestridt.