Stikkordarkiv: manusforfattere

Den norskættede manusboka

Rewrite Man: The Life and Career of Screenwriter Warren Skaaren (Alison Macor, 2017)

Det skrives ikke mange biografier om manusforfattere. Hvis du lever av å skrive for film og vil se livet samlet mellom to permer (evt som paperback) bør du, som William Goldman og Joe Eszterhas, gjøre det sjøl. De få biografiene som fins, er som regel om manusforfattere som også har gjort karriere som regissører – som Billy Wilder og Quentin Tarantino.

Så du kan tro jeg ble forbauset da jeg oppdaget Rewrite, en bok (med stive permer!) om manusforfatteren Warren Edward Skaaren.

«Warren who?» sier du? Det er store sjanser for at du aldri har hørt om ham. På imdb.com har han kun fem oppføringer som manusforfatter. Disse går til gjengjeld over kun fire år, fra 1986-1989, og alle unntatt en av dem var blant 80-tallets aller mest suksessfulle filmer: Top Gun, Beverly Hills Cop II, Batman og Beetlejuice. Man kan bare forestille seg hva fortsettelsen på karrieren ville vært, men Skaaren døde av kreft i 1990, 44 år gammel.

Første gang jeg så navnet var i High Concept, en biografi om Don Simpson (produsenter har fått påfallende mange biografier skrevet om seg). Warren Skaaren ble hentet inn som såkalt «script doctor» for å få orden på Top Guns (sic!), på det tidspunkt et manus om dristige kadetter på marinens flyskole, med en usympatisk blære i den største rollen. Man kan kanskje si at Tom Cruises Maverick fortsatt er en usympatisk blære i den ferdige filmen, men Skaaren kom opp med et par konkrete grep for å gjøre ham litt mer spiselig for publikum. Besøkstallene beviser at han lyktes.

Fortellingen om Skaarens profesjonelle liv tar oss med inn i noen av amerikansk filmindustris mange fasetter, fra Hollywoodstudioenes innerste forgylte sirkler (Batman), til de mer perifere og ikke fullt så glamorøse (Texas Chain Saw Masacre). Da sistnevnte ble produsert var Skaaren sjef for filmkommisjonen i Texas. Han sluttet som filmkommisær og påtok seg ansvaret for distribusjonen av filmen. Kontrakten med et New York basert, mafiatilknyttet distribusjonsselskap viste seg å bli problematisk og kunne tatt knekken på en svakere personlighet enn Skaaren.

Boka forteller også om en praksis som sjelden får offentlig oppmerksomhet. På 80-tallet returnerte Hollywood til noe som lignet den samlebåndsproduksjon av manus som hersket på 30- og 40-tallet. Det var ikke uhørt at en såkalt storfilm kunne engasjere et titalls manusforfattere underveis i utviklingen (og gjerne et stykke ut i produksjonen også). Også regissører og stjerner kunne skiftes ut flere ganger. Fra produsentenes side handlet det om drømmen om en blockbuster, men også frykten for en kostbar fiasko, utvilsomt matet med paranoiaen fra et relativt høyt forbruk av sentralstimulerende midler. Dette var den nådeløse verdenen Skaaren måtte slå seg fram i for å oppfylle drømmen om filmbransjen. Many are called, few are chosen, som det heter. Skaaren fikk rykte på seg for å være dyktig, punktlig og grundig. Han imponerte så og si alle han kom i kontakt med. Selv tilskrev Skaaren noe av suksessen sin norske bakgrunn.

For det er jo det andre morsomme med Warren Skaaren; hans norske bakgrunn. Det pussige etternavnet kommer av Skåren, og både moren og faren til Warren var av norsk avstamning. Bevisst norskamerikaneres rykte som enkle og sindige protestanter, hadde han en viss humor på egen bekostning. I en versjon av manuset til Top Gun får Charlie (den kvinnelige hovedrollen) replikken:

            CHARLIE
I talk like you fly. If I see it, I
say it. Got that from my Norwegian
Grandad.

(Charlies norske bakgrunn forsvant fra den ferdige filmen.)

Den post-pedagogiske manusboka

Is There Life after Film School – In Depth Advice from Industry Insiders (Julie MacLusky, 2003)

For 65 millioner år siden døde de fleste dinosaurene ut. Like etter det slapp jeg ut fra filmskolen på Lillehammer, som manusforfatter. Hukommelsen er ikke alltid til å stole på, men jeg husker tilbake på de første årene etter skolen som en tid full av muligheter, full av potensiale.

Det underlige er at den gangen opplevde jeg det ikke slik i det hele tatt. Jeg syns det var vanskelig å få karrieren som manusforfatter i gang. Noen få muligheter bød seg umiddelbart, men ofte hadde de en tendens til å nulle hverandre ut, eller simpelthen renne ut i sanda. Jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre for å fart på sakene, men, ettersom vi var første kull ut, var det få jeg kunne spørre til råds. Norsk film var dessuten i stor endring på denne tida. Det som gjaldt i går var irrelevant, og ingen kunne vite hva morgendagen ville bringe. Det føltes som om jeg sto og spant. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre.

Min erfaring er nemlig at du aldri blir så attraktiv for arbeidsgivere eller samarbeidspartnere som når du er ung og lovende. Man skulle jo tro at man ble mer verdifull jo mer erfaren man ble, og noen ganger er det jo sånn også, men når du kommer ut fra filmskolen er du som en fremmed frukt. Folk er nysgjerrige. Så lenge du sørger for at folk vet navnet ditt (og «alle» i filmbransjen vet hvem som kommer ut fra filmskolen), så vil folk gi deg en sjanse.

Men du må være villig til å starte på bånn.

Men tilbake til Julie MacLuskys bok. MacLusky er forfatter og lærer, og da denne boka ble utgitt underviste hun i manusskriving ved Chapman University i California. Der møtte hun mange bekymrede studenter som lurte på hvordan livet etter skolen skulle bli. Bekymringen er ikke ubegrunnet. Problemet med en praktisk filmutdanning, sett i forhold til for eksempel en jus- eller medisinutdanning, er at sjansen for en relevant jobb ligger et godt stykke under 100%.

Hun så hvordan noen viet seg fullt og helt til studentproduksjonene, i den tro at de ville få Hollywood til å sperre øynene opp og gi dem en godt betalt jobb på flekken. Andre droppet ut halvveis, og valgte å jobbe seg opp fra gulvet, hvor nå det måtte være. Og andre igjen, ga opp hele karrieren, selv etter å ha brukt en liten formue på utdanningen.

Hva fungerer best og hvordan kan du lykkes?

MacLusky intervjuer her et knippe filmarbeidere, for det meste manusforfattere og produsenter, om hvordan overgangen mellom filmskole og arbeidsliv var for deres del.

Resultatet er interessant og inspirerende. Det er jo selvfølgelig mange veier opp og frem, men det finnes muligens også noen fellestrekk for de som klarer det.

I disse dager avslutter et nytt kull sin filmutdanning på Lillehammer, og omtalen av dagens manusbok er tilegnet dem. Jeg ønsker dem lykke og fremgang, og håper de er snille med meg når en gammel og grå manusforfatter banker på døra deres for å be om jobb.