Stikkordarkiv: screenwriting434

Manusboka for masterstudenter

Lew Hunter’s Screenwriting 434 (Lew Hunter, 1993)

Om du var på jakt etter en anerkjent manusbok på 1990-tallet, var det et par titler som gikk igjen: Screenplay av Syd Field, Making a Good Script Great av Linda Seger, The Art of Dramatic Writing av Lajos Egri (for de som ikke var redd for en litt mer teoretisk og «europeisk» tilnærming), og sist, men ikke minst, Screenwriting 434 av Lew Hunter.

Etter en karriere som manusforfatter for såkalte «tv-filmer» på starten av 80-tallet, gikk Hunter inn i lærerstanden, som professor ved UCLA. Der utviklet han kurset Screenwriting 434 som dannet grunnlaget for masterutdanningas manusspesialisering  og i 1993 kom altså boka. Ifølge Wikipedia vender han hvert år tilbake til UCLA for å holde forelesninger i Screenwriting 434 for master-studentene (men ifølge samme Wikipedia-side er han født i 1935, hvilket betyr at han nå er 83 år gammel, så ta akkurat den med en liten klype salt).

UCLA regnes som en av de desidert beste filmskolene i USA, og Hunters 434-program er legendarisk. Som manusforfatter, produsent eller underviser har han vært med på å utvikle mer enn 5000 historier. Blant elevene hans finner vi solide navn som Allison Anders, Alexander Payne, Scott Rosenberg og David Koepp. Steven Spielberg har visstnok kalt ham «the best screenwriting teacher going».

Når alt det er sagt må jeg innrømme at jeg synes Screenwriting 434 er en utrolig frustrerende bok å lese, og det er ikke bare fordi den er trykt på latterlig billig papir (i hvert fall min utgave). Jeg har prøvd å lese den fra starten, men den er så full av sitater og anekdoter og andre digresjoner at jeg lett mister tråden. Og jeg har prøvd å bla rett til de mest interessante delene, men igjen kommer digresjonene i veien, sammen med Hunters egen mimring fra en lang (og utvilsomt innholdsrik) karriere. Mulig dette var større trekkplastere i 1993, før internett lot det gå inflasjon i filmskaperes velformulerte strøtanker, men det har jo skjedd ett og annet på den fronten. Sånt fungerer kanskje bedre som manus for en forelesningsrekke, men nå er altså dette bok.

Lew Hunters forfatterstil er at han er «personal», noe han gjentar til det kjedsommelige. Han utleverer seg selv nådeløst gjennom sine opplevelser, fantasier og preferanser. Men, som han også påpeker: Nettopp derfor er han metode nokså unik og effektiv. Og bevismaterialet befinner seg stort sett på hans side, og ikke min. Det er godt mulig det er meg det er noe i veien med.

Som sagt er Screenwriting 434 en manuskurs for masterstudenter i bokform, og om du tar det på alvor, så betyr det for det at du vil få mest utbytte av den om du følger hele kurset, altså at du klarer å lese den igjennom fra start til slutt. Det betyr også at den har potensialet til å bringe den samvittighetsfulle leser et godt stykke på vei mot et «ferdig» spillefilmmanus. Du mister naturligvis Hunters personlige veiledning, men til gjengjeld gjengir han tallrike eksempler på hvordan han har veiledet andre studenter gjennom de utfordringene du sannsynligvis vil måtte møte. Og Hunters nådeløst utleverende stil gjør at han til og med refererer til sine manusstudenter ved fullt navn. Namedropping? Javel. Men det gir også en viss autentisitet til det hele.

Om du lukker øynene (ikke bokstavelig, naturligvis, du må jo kunne lese), kan du innbille deg at du befinner deg i et luftavkjølt klasserom i det sørlige California, sammen med andre håpefulle. Om noen få år skal dine medstudenter skrive Grace of my Heart, Beautiful Girls, Sideways og Jurassic Park.

Hva vil du skrive?