Stikkordarkiv: skrivedagbok

Den åpenbarende manusboka

The Godfather Notebook (Francis Ford Coppola, 2016)

Det er ikke alle som er klar over det, men Francis Ford Coppola vant sin første Oscar som manusforfatter, for Patton (1970). Patton var en imponerende prestasjon og én av grunnene til at han ble tilbudt å adaptere og regissere Mario Puzos bok The Godfather. Den andre grunnen var, etter Coppolas egen oppfatning, filmen The Rain People (1969) der han viste at han kunne regissere skuespillere og lage «seriøse scener».

Coppola hadde forventet en litt annen type bok av The Godfather, og da han hadde lest den bestemte han seg for å takke nei til jobben. Det var George Lucas som fikk ham på bedre tanker, og motivasjonen var i utgangspunktet penger.

De to hadde nettopp startet selskapet American Zoetrope sammen, og meningen var å lage «små kunstfilmer». De hadde satt seg i dyp gjeld og Coppola ventet sitt tredje barn. Det var på tide å tjene penger, og en skikkelig studio-film kunne gjøre susen.

Grunnen til at jeg regner The Godfather Notebook som en manusbok er at den er en grundig innføring av kunsten å gjøre en bok om til film. Coppola beskriver prosessen i detalj, og lar deg som leser ta del i den. Coppola brukte en teknikk han hadde lært da han studerte teater, hvilket var å lage en såkalt «prompt book». Jeg aner ikke om dette har et norsk navn. Jeg har i uansett aldri vært borti det. Kort sagt går det ut på å klippe ut alle sidene i boka og lime dem sammen med et større ark, og sette arkene inn i en ringperm. Dette har i hovedsak to fordeler: For det første får du veldig mye mer marg å notere i, og for det andre kan du fylle egne sider innimellom bokas, som kan inneholde resymeer, huskelister, betenkninger etc.

Og The Godfather Notebook er altså en 800 sider tjukk reproduksjon av Coppolas prompt book for The Godfather, og det er intet mindre av en åpenbaring.

De som tror det går an å planlegge en produksjon i for stor detalj, at man mister kreativiteten og impulsiviteten eller noe sånt, kan ha godt av å lese denne boka. Ikke sånn å forstå at dette er den eneste måten å planlegge en film på, men det funker definitivt.

Boka er også en nyttig påminner om at det man lager er en film, og ikke et manus per se, og at dette er noe man bør ha i tankene helt fra starten. Det er for eksempel en scene, omtrent halvveis i filmen (slapp av, jeg skal ikke spoile noe), som viser Michael Corleones store vendepunkt. Jeg husker godt reaksjonen min første gang jeg så denne scenen, selv om det er mange år siden nå. Det ser ut som om Al Pacino, som spiller Michael, holder på glemme å gjøre noe han skulle ha gjort. Det gir ekstra spenning til scenen, men jeg har alltid trodd at det egentlig var resultatet av en tilfeldighet, en «feil» som skjedde under opptak, som ble brukt likevel av en eller annen grunn. Men i The Godfather Notebook har Coppola notert i margen, nøyaktig hva som skal skje, og hvorfor: Grunnen er at han vil fremkalle en spesiell reaksjon hos publikum, og den reaksjonen er nøyaktig den som var min reaksjon. Alt er planlagt og tilrettelagt, som det heter.

I tillegg til Coppolas margnotater, synopsiser og betraktninger har boka et interessant forord og en haug med fantastiske bilder fra innspillinga. Dette var en julegave til meg selv for to år siden, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Amazon er for tida utsolgt (ikke gå for Kindle-utgaven på denne!), men skal visstnok få nye på lager 29. desember. Og du kan alltids få tak i brukte utgaver også.

Dette er bloggen for alle som elsker og/eller hater manusbøker, men for en gangs skyld vil jeg påstå at det ikke er mulig å hate denne manusboka. Jeg anbefaler The Godfather Notebook av hele mitt hjerte. Ikke bare for manusforfattere, men for alle som er glad i film og/eller interessert i hvordan bok blir til film.

Manusboka di


Diktning er en personlig ting, og jeg tror det er en egenskap som er nedfelt i oss alle fra naturens side. Noen gjør det åpenbart bedre enn andre, men vi kan alltid gjøre det bedre. En av de eldste og mest velprøvde metodene (og blant de billigste) for å utvikle sin egen kreativitet er å føre en journal, eller en skrivedagbok. Den kan du fylle med hva du vil, men til forskjell fra en vanlig dagbok vil du typisk inkludere mer om skriving og mindre om den du er hemmelig forelska i.

Blant de tingene jeg skriver ned i journalen min er tanker om hva jeg skal skrive og tanker om hva jeg har skrevet. Jeg filosoferer over ulike retninger historien kan ta videre. Noterer egenskaper hos karakterene. Små detaljer i geografi som kan få avgjørende betydning for handlingen. Skisser til scener, eller kanskje en skikkelig god beskrivelse av en karakter.

Står jeg fast, lager jeg lister med alternative løsninger, og selv om de fleste alternativene kan være ubrukelige, trenger jeg bare ett godt, og så står jeg ikke fast lenger.

Om du er som meg så har nye ideer en tendens til å dukke opp nærmest i samlet flokk når jeg burde fordype meg i det jeg prøver å få ferdig. Da gjelder det å notere ned disse ideene et sted, så jeg kan legge dem til side og fokusere på det som gjelder akkurat nå. En journal er ideell til formålet.

Hvis du vil ha input på noe du jobber med, kan du enten sende det til noen du kjenner, vente i to uker og få et godt og inspirerende svar tilbake, på et spørsmål du egentlig var ferdig med for en og en halv uke siden. Eller du kan skrive om det i journalen din. Om du skriver det som et brev til den du hadde tenkt å sende det til, så vil du oppleve at du faktisk er i stand til å se problemet fra en annen vinkel. Og stiler du brevet til en annen, så vil du oppleve en tredje vinkel. (Dette er faktisk svart magi og det kan hende du opplever det litt ubehagelig, så du late som at det bare er et mindre underholdende partytriks.)

Om du er midt i en arbeidsprosess med en regissør, en produsent eller en annen manusforfatter, er det fort gjort å miste tråden. Man mister oversikten i diskusjoner om detaljer, og mister motivasjonen om endeløse diskusjoner om helhet. Du sitter kanskje en kveld og lurer på hva i alle dager det egentlig var som skjedde da hovedpersonen, som egentlig var en foreldreløs 5 år gammel jente, ble til en mannlig student med et morskompleks. Eller hvordan det som skulle utspille seg i Hardanger nå finner sted i Stortingsgarasjen. Eller hvorfor du gikk med på å stryke alle de fem skytescenene som du faktisk hadde lagt ned mye arbeid i, og som er essensielle for at historien skal gå opp. Da tar du fram journalen og skriver ned alt du husker om dagens møte, analyserer det, og sørger for at du aldri gjør den samme feilen igjen (forhåpentligvis).

I journalen kan du også analysere filmer eller historier du har sett eller opplevd. Hva fikk dem til å gjøre eller ikke gjøre inntrykk på deg? Hvordan ble hovedkarakteren introdusert? Hva med antagonisten? Hvordan var fortellingen strukturert? Ligner dette på andre filmer? Ser du et mønster? Er du i ferd med å lage din egen private manusmodell?

Skriv om hva du har lyst til å bli flinkere til. Sett ord på det, og vær så konkret du kan. Det er påfallende hvor mange ønsker vi tror vi har, men som vi egentlig aldri helt formulerer, ikke en gang for oss selv. Du tror du vet det, men når du skal skrive det ned ligner det mer på en av Trumps improviserte taler. Det å være konkret og tydelig på hva man vil er viktig, både for oss som mennesker, men også for de dramatiske karakterene vi skaper. Om du ikke kan formulere dine egne mål, hvordan skal du klare å formulere dine karakterers mål? Riktignok er det ofte enklere å se andre enn seg selv, men samtidig er det jo slik at hovedpersonene i historiene vi vil fortelle ofte ligner, eller er avskygninger, av oss selv.

Så der har du det.

Journalen er manusboka di. Ha et bevisst forhold til det du driver med. Skaff deg en skrivedagbok og fyll den med ditt skrivende liv!