Stikkordarkiv: tv

Den fjernsynte manusboka

Writing the TV Drama Series: How to Succeed as a Professional Writer in TV (Pamela Douglas, 2005)

Manus er åpenbart ikke bare for film, det er også for tv. Og tv er blitt det som gjelder om dagen. Om ikke alltid, eller for alle, så i hvert fall mer enn før.

Andre steder i verden hadde tv utviklet seg sakte men sikkert mot kvalitet og prestisje i løpet av 90-tallet. Hjemme på berget begynte enkelte å forstå at noe var på gang da The Sopranos leverte uhørt høy kvalitet, sesong etter sesong. Men egentlig tror jeg det først gikk opp for alle da Sopranos var over.

Først da vi innså at sagaen om den dysfunksjonelle mafiafamilien var ugjenkallelig over, og vi begynte å se oss om etter en ny serie som kunne tilfredsstille disse kresne lystene, forsto vi fullt ut hvor utrolig mye høyere nivået var på Sopranos enn på alt annet som var kommet før.

Vi var blitt feinschmeckere uten at vi merket det.

Arvtakere og substitutter ble Six Feet Under, Carnivale, The Wire. Og kvalitetskravene som nå gjaldt for prime time kabel-drama, spredte seg som et virus til andre genrer og satte en ny standard for blant annet fantasy (Lost), komedie (Weeds) og western (Deadwood).

Hva så med det vi produserte i Norge?

I 2005 satte norsk tv-bransje seg et hårete mål, et mål de kalte Emmy 2007: En norsk produksjon skulle vinne Internasjonal Emmy i 2007 (som om det går an å vedta noe sånt?). Det ble arrangert seminarer og kurs, man hentet krefter fra det store utland for inspirasjon og råd, og 2 norske serieskapere (plukket ut til oppgaven da de vant quizen på et seminar i Vikersund), ble sendt på seriekurs til selveste Hollywood.

Og det artige er at alt dette fungerte helt fint.

Allerede samme år, 2005, ble Anneke von der Lippe nominert for beste kvinnelige skuespiller i Ved kongens bord, og året etter fikk vi våre to(!) første nominasjoner for en produksjon, for Elias den lille redningsskøyta og Gutta Boys. Den store, prestisjetunge dramanominasjonen manglet riktignok, men aldri før hadde vi fått tre nominasjoner på to år. Dette ga en kjempeboost til den norske tv-bransjen, og selv om 2007 kom og gikk uten noen pris (det året fikk vi ironisk nok ikke en gang en nominasjon), må det være riktig å påstå at norsk tv-drama siden da har opplevd en bratt og jevn stigning i kvalitet, og da van der Lippe endelig vant den første Emmy-prisen, for hovedrollen i Øyevitne i 2015, var dette en svært velfortjent fjær i hatten, ikke bare for henne selv og Øyevitne-skaper Jarl Emsell Larsen, men for hele det norske tv-drama-produksjonsmiljøet.

Og da Mammon II vant den aller største prisen to år senere, for beste dramaproduksjon, var det kanskje overraskende, men det var ikke utrolig.

Norsk tv-drama er blitt skikkelig bra.

Så var det dette med manusbøker, da.

Til forskjell fra film sysselsetter en tv-produksjon nesten alltid mer enn én manusforfatter, og det er et stort behov for nye, dyktige ordsmeder. Sånn er det her, og sånn er det naturligvis også i manusbøkenes hjemland – USA.

Det fins faktisk en hel del brukbare manusbøker for tv-manusforfattere. Jeg har en mistanke om at det skyldes tv-mediets kollaborative karakter. Ikke bare er det flere manusforfattere om en serie, men både episoder og lange linjer utvikles (i hvert fall i USA) mer eller mindre i plenum, av et fellesskap av manusforfattere, i det såkalte «writers’ room».

Tradisjonelt har amerikansk tv-drama betydd 24 episoder per sesong, og første episode sendes lenge før de siste episodene skrives. Produksjonspresset er enormt. Noen sammenligner det med å bygge skinnegangen mens toget allerede har startet, ikke så altfor langt bak deg.

Min hypotese er at alt dette resulterer i at tv-manusforfattere er utrolig drillet i å sette ord på det de driver med. Og for en tv-manusbok-forfatter er dette naturligvis gull verdt.

Det fins bedre bøker enn den første utgaven av Writing the TV Drama Series av Pamela Douglas, men den gir en god innføring i det unike for tv-serier, og Douglas har et par smarte triks på lager. Man får inntrykk av at Douglas har akkurat nok talent til at en grundig og bevisst tilnærming til håndverket ga henne suksess. Men ikke mer suksess enn at det antakeligvis var både lettere og mer lukrativt å skrive en bok om dette håndverket, enn faktisk praktisere det selv. Og det er akkurat det du leter etter i hos en manusbokforfatter.

Douglas skriver om den klassiske strukturen i tv-drama, om hvordan du kan gjenkjenne den i populære serier, og om hvordan du kan utnytte den når du skriver. Det er også et kapittel om livet «on staff», som inneholder noen ord om skikk og bruk i «the writers’ room». Innimellom kapitlene er det korte intervjuer med veteraner som David Milch og Steven Bochco, som gir boka litt ekstra tyngde for den kresne leser.

Writing the TV Drama Series er blitt noe av en klassiker innen tv-serieskriving, og boka foreligger nå i sin tredje utgave. Først og fremst betyr nok det at hun har oppdatert noen av eksemplene hun bruker (førsteutgaven legger nok litt for stor vekt på Sex in the City til å slå helt an hos dagens lesere), men det er nok mer enn det også, for det har tross alt skjedd en viss utvikling innen tv-drama siden 2005.

Den fjerde utgaven kommer 1. november i år, og jeg har tenkt å skaffe meg den for å se om det er enda fler forbedringer å spore.

Fortsettelse følger…