Stikkordarkiv: workingscreenwriter

En manusforfatter og forfatter av manusbøker som har hatt en viss suksess også med førstnevnte.

Den andre legendariske manusboka

Which Lie Did I Tell? More Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 2000)

William Goldman (1931-2018) har alltid vært manusforfatternes manusforfatter. For mange av oss, vår store helt. Usedvanlig begavet, usedvanlig sjarmerende, usedvanlig anstendig, med en usedvanlig snerten replikk. Han flyttet aldri til California, men ble boende i sitt elskede New York, selv da han var på sitt travleste som manusforfatter. Det var kanskje det tryggeste også, for hans mange beskrivelser av Hollywood og dets stjerner foran og bak kamera, kan konkurrere med de skarpeste, profesjonelle satirikere.

Han var outsider og insider på samme tid, både stolt og skamfull over sin tilknytning til stjernefabrikken der så mange penger ble tjent på de mest vanvittige vis. I Adventures in the Screen Trade fra 1983 «forteller han alt» og boka er en klassiker med god grunn.

Det skulle gå 17 år før oppfølgeren kom, og for min egen del holder jeg den for å være enda et lite hakk bedre. I Which Lie Did I Tell får vi noe vi ikke får i den første boka, nemlig ydmykhet og selvinnsikt. En liten dose, men likevel, det gir en ekstra dimensjon. I den forrige manusboka på manusboka.no, Tales from Development Hell, blir det tydelig beskrevet hvordan selv ikke Hollywoods guder har en gratisbillett til «green light». Goldman serverer på mange måter den samme historien, men fra den andre siden, altså fra en guds ståsted, om du vil.

Det er skrevet mange manusbøker som forsøker å gi en god oppskrift på hvordan man strukturerer og skriver et manus. Side opp og side ned, helst av folk som ikke har hatt så stor suksess med dette foretagendet selv. Kanskje nettopp fordi de overkompliserer og teoretiserer det som egentlig handler om en eneste ting: Å fortelle en god historie. Goldman gir oss sin metode, og den er til sammenligning sjokkerende enkel. Jeg skal ikke røpe den her (dette er en bok jeg definitivt anbefaler deg å kjøpe selv), men jeg kan med hånda på hjertet si at den fungerer.

I tillegg til en gjennomgang av egne prosjekter, gjengir Goldman seks fantastiske filmscener, fra andres filmer. Han beskriver hva som gjør dem fantastiske, og han inkluderer til og med noen av manusforfatternes egne betraktninger. I tredje del gjengir han fire historier og drøfter kort i hvilken grad de egner seg for film. Og han sparer det beste til slutt: En original historie fra hans egen hånd, i manusform.

Jeg tar et ekstra linjeskift på den:

Et originalt spillefilmmanus, skrevet av en legende, kun ment for denne boka.

Dette manuset er aldri blitt produsert, så du har garantert ikke hørt, lest eller sett historien før. Dette er din sjanse til å være Goldmans egen manuskonsulent (eller script doctor, som de sier «over there»). Og når du har gjort så godt du kan, kan du sammenligne dine egne betraktninger med betraktningene til Scott Frank, Tony Gilroy, Callie Khouri og et par til. De går alle helhjertet løs på Goldmans manus, og forteller nøyaktig hva de mener om det. Jeg vil uten å nøle påstå at dette kapittelet alene veier like tungt som 90% av alle andre manusbøker, til sammen.

I forordet serverer han en plausibel historie om årsaken til at han begynte å skrive denne boka. Noe om en ung manusstudent, og et spørsmål om side 17. Plausibel, men ikke nødvendigvis helt troverdig. For resten av forordet handler for det meste om at folk i filmbransjen lyver, at manusforfattere lyver, at alle historiefortellere lyver. Min egen teori er at Goldman hadde skrevet på denne boka en god stund, men en eller annen imbesil forlegger syntes han trengte en god og tidsaktuell «hook». Den hooken fant han da Good Will Hunting, skrevet av to unge skuespillere, vant Oscar for beste originalmanus, og ryktene begynte å svirre om at det i virkeligheten var Goldman som hadde skrevet alt. Her forteller han hva som egentlig skjedde, pluss et par varianter av hva som ikke skjedde. Det er opp til leseren å avgjøre hva som er hva.

Som med det meste William Goldman har skrevet, får du en intens følelse av at han henvender seg til deg, og til deg spesielt. Det var nok helt tilfeldig at oppfølgeren kom ut omtrent samtidig med at jeg skulle begynne mitt eget profesjonelle liv som manusforfatter, men i mitt stille sinn kan jeg innbille meg at det ikke var det. Så takk igjen, William Goldman. Hvil i fred.

Manusboka fra helvete

Tales from Development Hell: Hollywood Film-making the Hard Way (David Hughes, 2003)

Development Hell. Utviklingshelvetet. Smak på litt på den. For en aspirerende manusforfatter (eller filmskaper) er utvikling det første store målet. At noen kaller det et helvete er nesten provoserende. Men om målet er å kommunisere historien til et publikum så er utvikling et hinder, og ikke et mål.

Men i mange tilfeller er det å lage film i virkeligheten en eneste lang forsering av dette hinderet. Det fins gjerne 100-vis av små øyeblikk som til enhver tid kan bremse prosjektet, eller til og med torpedere det. For en spec-manusforfatter er utvikling noe som begynner i det øyeblikk du bestemmer deg for å ta manuset ditt til et annet menneske og inngår et samarbeid, og noe du ikke legger bak deg før filmen har premiere. Noen ganger legger man det aldri bak seg, for prosjekter blir nesten aldri erklært døde. De er alltid underveis, alltid i utvikling. Og noen ganger kommer de til og med til live igjen.

Men dette er boka om de andre (med et par unntak). De som ble sittende fast i utviklingshelvetet.

Og det er fascinerende, og litt skremmende lesning. Vi liker jo å tro at filmens mestere, som Spielberg, De Palma, Aronofsky og (Ridley) Scott ikke kan gjøre noe galt. At stjerner som Schwarzenegger, Stallone og Eastwood får lov til å gjøre hva de måtte ønske. Men David Hughes avslører at utviklingshelvetet er en skjebne som kan ramme alle, selv guder.

Flere av de gode historiene i Tales from Development Hell kunne alene blitt en god film, med interessante karakterer og dramatiske vendinger. Her får man, gjennom intervjuer og gjenfortellinger, innsikt i hvordan utviklingsprosesser i verste fall kan foregå — med mange kokker og mye søl. Hvis du lurer på hvordan en profesjonell og erfaren fabrikk som det Hollywood er, kan ende opp med å lage såpass mange middelmådige (og dårlige) filmer, så ligger noe av svaret her. Egentlig er det et under at de får laget noe som helst.

Men det gir også grunn til ettertanke for en enkel manusforfatter fra Trøndelag med altfor få kredits på imdb: Prosjekter havner på sotteseng av et utall forskjellige årsaker, og det er ikke alltid meg eller det jeg har skrevet det er noe galt med. Noen ganger, helt sikkert, men ikke alltid. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om den beste taktikken er å legge 110% innsats i det jeg holder på med til en hver tid og legge bort alle distraksjoner, eller om det er å si ja til mest mulig på en gang. I denne boka er svaret nokså entydig: De som får gjort mest er de som utvikler mest samtidig.

Situasjonen er selvfølgelig ulik for ulike roller. For en regissør er ikke det å si ja til fem samtidige prosjekter nødvendigvis noe problem, med mindre alle fem materialiserer seg på en gang. For en manusforfatter er det litt annerledes, for i motsetning til de fleste andre yrkesgrupper innen filmproduksjon, så kan vår jobb være minst like krevende ved prosjekter som ikke blir noe av, som de som ender på skjerm eller lerret.

Men på sett og vis er alle skapende kunstnere telefonselgere og også for manusforfattere er dette et «numbers game»: Antallet realiserte prosjekter øker ved antall prosjekter man gir seg hen til. Det er vondt når de faller sammen, og jo oftere du prøver jo oftere får du vondt, men man har egentlig ikke noe valg, annet enn å gå inn i alt med liv og lyst, og minne seg selv på at ingenting slår følelsen av å komme i mål.

Førsteutgavens undertittel «Hollywood Film-making the Hard Way», er for senere utgaver byttet ut med «The Greatest Movies Never Made», og i tillegg til et par omskrivninger og en ekstra filmcase, har Hughes inkludert et kapittel med sine personlige opplevelser fra development hell.

Den rebelske manusboka

Rebel Without a Crew: Or How a 23-Year-Old Filmmaker with $7,000 Became a Hollywood Player (Robert Rodriguez, 1996)

Jeg har blogget om manusbøker en stund og har fortsatt mange bøker jeg har lyst til å fortelle om, men etter at jeg skrev om Into the Woods har det vært vanskelig å finne den neste. Den foreløpig siste boka var Screenwriting 434 fra 1993. Det er en klassiker, og fortjener å nevnes av den grunn. Men det som gjaldt for manusskriving på 90-tallet er ikke like gangbart lenger. Om 80-tallet var motebildets kitschtid, var 90-tallet på mange måter filmen og filmmanusets.

I bunken av manusbøker jeg ennå ikke har blogget om, ligger filmskaperen og tusenkunstneren Robert Rodriguez’ beretning om hvordan hans første film El Mariachi ble til. El Mariachi er en ganske enestående film, den danner et skille mellom to epoker samtidig som den bygger bro mellom film-kitsch og no-budget indiefilm. Boka heter Rebel Without a Crew, og er en minst like interessant som film- og manuslitteratur som El Mariachi er som film.

Jeg husker godt første gang jeg så Robert Rodriquez’ spanskspråklige debut El Mariachi. Pressevisning i Prinsen kinosenter i Trondheim. Året var 1993, og Pulp Fiction var fortsatt noen måneder unna. Man satt med en følelse av at amerikansk film gikk på tomgang og at endetiden var nær (skjønt, i ettertid ser jeg at 1993 var et fantastisk år for amerikansk film). Men det skjedde spennende ting andre steder i verden. Bad Boy Bubby fra Australia, for eksempel. Eller Nikita fra Frankrike. Originale og likevel klassiske historier med både friskhet og bred appell. Jeg visste minimalt om El Mariachi da Carlos Gallardo spaserte sine slitne cowboyboots inn på den øde landeveien som fylte lerretet. El Mariachi fra Mexico. Hm. Kunstfilm da, sikkert? Okei.

Neida.

El Mariachi er røff i kantene. En riktig pulp-film der klisjeene ligger tjukke utenpå hverandre, men heldigvis nesten alltid med en uventet vri, om så bare gjennom hvor langt han våger å dra dem. Det er en fysisk filmopplevelse så god som noen. Ikke nødvendigvis gjennom hvor gripende eller hvor filosofisk den er (selv om den kanskje er det også), men gjennom hvor hemningsløs og sprø den er. Den er som en hjemmelagd tegneserie. En punklåt fra garasjen. Og punchlinen er: Det ble laget for 7000 dollars!

Rebel Without a Crew er Rodriguez dagbok som begynner i 1991, da han bestemte seg for å lage en billig rett-på-video-film, og helt fram til februar 1993, da han våkner i en hotellsuite i New York og leser gode kritikker i New York Times og New York Post etter at den samme filmen er sluppet på 90 kinoer over hele USA.

Det er en rags-to-riches-historie. Enten har Rodriguez levd et liv vi ellers bare kjenner fra eventyrene, ellers så vet Rodriguez også litt av hvert om å krydre detaljene og dra på i svingene. Ikke vet jeg, men boka er i alle fall god og inspirerende.

Det har skjedd mye med både produksjon og distribusjon av film på de 25 årene siden den billigste måten å lage El Mariachi på var å skyte den på 16 mm-film og klippe den med to videospillere. I dag kan hvem som helst rette smartphone-en sin mot noe interessant å få fullt brukbare bilder, og laste det hele opp til Vimeo eller Youtube eller Facebook i samme sekund. Utfordringen er ikke lenger å få det du har laget ut i verden, men det handler fortsatt om å bli lagt merke til. Innstilling trumfer det meste og flaks har en tendens til å finne den som gjør seg tilgjengelig for den.

Med El Mariachi gikk Robert Rodriguez imot all konvensjonell visdom om hvordan man skaper seg en karriere innen film. Rebel Without a Crew forteller hvordan han velger sin egen vei og demonstrerer at det når alt kommer til alt, egentlig ikke finnes noen regler.

Den beste manusboka

Into the Woods: How Stories Work and Why We Tell Them (John Yorke, 2013)

Man kan sikkert diskutere hva som er verdens beste film (ikke egentlig, men likevel…), men om tittelen verdens beste manusbok, hersker det liten tvil. Jeg tar et lite forbehold ettersom jeg leste siste linje for noen få timer siden, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle endre mening. Into the Woods er en veritabel skattekiste av innsikt.

Manusbøker som sjanger har et frynsete rykte, og det kommer nok delvis av at dette er noe hvem som helst kan lire av seg. Det er ikke vanskelig å se en haug med filmer og dedusere seg fram til noen fellestrekk. Både klassikere og kalkuner er lett tilgjengelig for det moderne mennesket. Du kan selvpublisere i Amazons Kindle-format. Det eneste som står i veien for å gjøre en viss suksess er hva slags bakgrunn du har, og hvor kjent navnet ditt er. Det koker ned til hvor godt du klarer å skryte opp ditt renommé på det virtuelle bokomslaget.

Men manusbøker kan også være en kilde til innsikt og åpenbaring. Å åpne en ny manusbok er en reise inn i det ukjente. Det fins skrift å lese, påstander å fordøye, leksjoner å forstå. Når du har lest boka ferdig begynner den siste delen av reisen, som kan ende opp med «return with the elixir» som Christopher Vogler ville sagt. For om du endrer deg som en følge av denne reisen avhenger av om du klarer å anvende kunnskapen, og la den bli en ny del av verktøykassa di. Ikke alle «elixir» er av det gode heller (tenk på hva Michael Corleone lærer i Gudfaren eller Louis Bloom lærer i Nightcrawler), og overført til vårt felt, betyr det at enkelte manusbøker faktisk gjør deg dummere.

Into the Woods gjør deg definitivt smartere. Ikke bare på grunn av Yorkes egen velformulerte innsikter, men også fordi han drar veksler på historiens beste og mest kjente manusbøker. Aristoteles, Egri, Campbell, Field, Vogler, McKee og Truby (i tillegg til en hel rekke andre som har tenkt stort eller lite om historiefortelling) blir alle satt under lupen, diskutert og vurdert. I utgangspunktet vil jeg kalle Into the Woods en bok for viderekommende. Det betaler seg å ha en viss kjennskap til de bøkene Yorke nevner, men takket være en imponerende note-del, klarer han å holde tråden selv for de som ikke har lest mer enn en eller to av dem. Det hadde vært interessant å høre fra noen som leser denne som sin første manusbok.

Og Yorke er nådeløs i sine analyser. Med suveren autoritet plukker han opp noe av det de nevnte manusbokforfatterne har bygd hele karrierer på, krediterer dem for det de har forstått, men pryler dem for det de har oversett. Innimellom tar jeg meg selv i å tenke: «At han tør!». Men selvfølgelig tør John Yorke. Han utstråler en enorm pondus, som bare en ekte guru kan ha. Ja, jeg kaller ham guru. Boka gir inntrykk av at han har lest (og forstått!) det aller meste som er sagt og skrevet om historier de siste 2500 årene. Dessuten har han selv, som leder i Channel Four, BBC Drama og produksjonsselskapet Company Pictures, vært med å lage noe av det beste av tv-drama som har kommet fra Storbritannia i nyere tid, og han har grunnlagt BBC Writer’s Academy.

Det er vanskelig for en enkel fyr fra Trøndelag å oppsummere det Yorke har å komme med. Noen tilfeldige høydepunkter:

  • Han klarer på elegant vis å kombinere essensen av 3-aktsstruktur, 5-aktsstrukttur og hero’s journey, slik at alt i bunn og grunn handler om det samme: Endring.
  • Dramaturgiens enkleste struktur ser ut som spørsmål-svar. Det ligger til grunn for en replikkveksling, en scene, og et helt verk.
  • Klassisk dramaturgi har i seg selv en fraktal natur, der det som kjennetegner en scene, ofte kan gjenkjennes i en akt, en hel film og til og med en trilogi.
  • Begynnelse og slutt speiler ofte hverandre, et fenomen som i ekstreme tilfeller gjentas fra begge ender av historien (noe han demonstrerer med stor overbevisning ved hjelp av Thelma and Louise), helt vi når midtpunktet, et øyeblikk i fortellingen som Yorke legger enormt stor vekt på.
  • Mennesker har et eksistensielt behov for historier. Det er noe vi trenger, for å ha et håp om å forstå verden utenfor oss selv og vårt forhold til den.

Jeg kunne fortsatt, men da ville jeg ikke visst hvor jeg skulle slutte. Det er som om hver eneste side er stappfull av edelt metall, og ingenting er overflødig. Å gjengi alt ville være det samme som å skrive hele boka på nytt.

Til tross for sin ubestridelige autoritet, er han likevel ikke så kategorisk som flere av hans (mindre innsiktsfulle) forgjengere har vært. Yorke er alltid åpen for at det fins andre tolkninger og bedre modeller. Selv om han strengt vurderer det andre har gjort, og som han bygger videre på, tar han høyde for at heller ikke han har det endelige svaret. Hans bruk av eksempler er gjennomgående solid, men i analysen av Pulp Fiction går han i samme felle som mange andre som prøver å bevise det universelle i sine teorier, og hopper over en stor del av handlingen for å få det hele til å gå opp.

Yorke ser på seg selv som en vitenskapsmann og avslutningsvis beskriver Yorke vitenskap som ikke så mye fakta, men som det er den beste forklaringen (eller historien) vi kan komme opp med ut fra det vi vet akkurat nå.

Og det oppsummerer Into the Woods ganske godt.

Akkurat nå er dette den beste manusboka.

Den livreddende manusboka

Writer Emergency Pack (John August, 2014)

På dager da kreativiteten får en bråstopp, kan det være godt å unne seg et nytt verktøy for å få tilbake inspirasjonen. I så fall kan du godt vurdere John Augusts Writer Emergency Pack, en kortstokk med utveier som skal få deg ut av knipa, uansett hvor og hvorfor du måtte ha kjørt deg fast.

Jeg har aldri gitt den en skikkelig sjanse, men det ryktes at de små, morsomme kortene ikke er fullstendig ubrukelige.

Metoden er omtrent sånn:

1) Konkretiser og fokuser på problemet som står i din vei

2) Stokk kortene

3) Trekk et tilfeldig «Idea card», og finn det korresponderende «Detail card».

4) Du står ikke fast lenger!

Kortene er dekorert med morsomme tegninger og inneholder tips og øvelser som skal hjelpe deg videre. Men når det er sagt, er kanskje det aller viktigste trinn ett: Det å konkretisere problemet. For å løse problemet må du nesten vite hva det er, enten verktøyet du bruker er en dings, en bok eller de små grå.

For eksempel har andre foreslått å skrive problemet på en lapp og legge den ved siden av solsenga/divanen/sofaen eller hva du nå måtte ha på kontoret ditt, og ta en blund. Når du våkner har du svaret. (Litt usikker på kilden til denne, men jeg lurer på om det var Quentin Tarantino, og at han lot prosessen finne sted mens han duppet på en luftmadrass i svømmebassenget sitt.)

En annen metode er å definere problemet tydelig for deg selv før du hopper i dusjen. Det er visstnok noe med rennende vann som setter prosessene i gang, og det har muligens noe for seg. Om du er av typen med gullfiskhukommelse, kan en Aqua Notes-blokk være nyttig å ha i dusjen, så slipper du å glemme alt det smarte du har tenkt ut.

Men i sommer er det vannmangel på Nesodden, og jeg har verken sofa eller divan på skrivekontoret mitt (eller basseng i hagen – ennå).

Heldigvis har jeg Writer Emergency Pack!

Kortstokken kan også brukes til generelle manusøvelser, enten for deg selv eller i undervisningssituasjoner, i tillegg til at regler til en artig selskapslek følger med.

John August kan for øvrig mer enn å lage artige dingser. Han skriver også gode manus (Big Fish, Charlies Angels), en god blogg (johnaugust.com), og han lager, sammen med kollega Craig Mazin, en av de lengstlevende, og mest velrennomerte podcastene som eksisterer for manusforfattere: Scriptnotes.

Den sataniske manusboka

The Devil’s Guide to Hollywood: The Screenwriter as God! (Joe Eszterhas, 2006)

En litt annerledes manusbok i dag, og dette er en riktig godbit. Tittelen på denne blogposten kunne vært Den artige manusboka, Den skremmende manusboka, Den nyttige manusboka eller til og med Den beste manusboka, men av respekt for forfattaren sjøl, Joe Eszterhas, måtte det nesten bli den sataniske manusboka. Eszterhas har nemlig et image å pleie.

På 80- og 90-tallet var Eszterhas den mest beryktede av manusforfatterstjernene. Flere manusforfattere hadde forholdsvis høy mediestatus på den tida, blant annet Shane Black, Brian Helgeland og Chris Colombus (alle med påfølgende fine regissørkarrierer), men størst av alle var Joe Eszterhas. Og ingen var så skummel.

Eszterhas skriver om sin bakgrunn og oppvekst i en annen bok, Hollywood Animal, og jeg skal ikke komme mer inn på det her, annet enn at denne bakgrunnen forklarer hvorfor Eszterhas ser ut som en som ikke er redd for noe: Fordi han ikke er det. Og i en bransje og en by (Hollywood) der makt er den høyeste av alle dyder (nest etter penger og berømmelse, men de henger jo sammen), gjorde denne egenskapen at mektige folk var vettskremte for vår kjære Joe: Dette var en som ikke kunne kontrolleres. Så lenge han skrev kassasuksesser var det imidlertid ingenting å gjøre med – Eszterhas satte rekorder med sine spec-manus (som f.eks. Basic Instinct, Showgirls, Jade m.fl.), og for en stund var han uangripelig.

Hvordan skal du ta innersvingen på en fyr som selger tre setninger på en serviett for 4 millioner dollars? Historien har versert i ulike versjoner gjennom årene, og beløpet varierer fra 3,7 mill til 4,7 mill, men poenget er vel strengt tatt det samme. En stund, for noen mennesker, var Joe Eszterhas en gud.

Eller, som han selv ville sagt, en djevel.

Og dette er altså djevelens håndbok til Hollywood, og for en håndbok det er! Boka er delt inn i 12 deler med overskrifter som «Learning the Business», «Writing the Script», «Selling the Script» og «Inspiring the Actors», og foreløpig ser alt svært så tilforlatelig ut. Disse kapitlene er igjen delt inn i en eller flere leksjoner, og titlene på disse kan kanskje bedre beskrive hvor enestående denne boka er: «Ideas Are Poison!» og «Slit a Vein and Drip It on the Page!» og «Fight, Write, Throw Up, and Keep Writing!» (ja, alle med utropstegn!). Disse leksjonene er igjen en salig blanding sitater, anekdoter og en og annen personlig formaning fra Eszterhas selv (for eksempel skriver Eszterhas at alt annet enn å skrive på spec (altså å skrive for egen regning for så å presentere det ferdige manuset til produsenter) er hyklersk og ødelegger din kreativitet…).

Hvis du vil ha frekke historier om Hollywoods stjerner og notabiliteter, så finner du dem her også. Eszterhas sparer ikke på noen ting. Robert McKee får gjennomgå som han aldri før har gjort, allerede i forordet.

Denne boka kan anbefales for en manusforfatter som trenger en forandring, for eksempel ved at du a) ennå ikke har begynt din karriere, b) er inne i en bølgedal eller c) lurer på om du like gjerne skal gjøre slutt på alt. For all del, den er artig å lese for alle som er interessert i film, men som selvhjelpsbok for manusforfattere hører denne til i samme skuff som narkotika og atomvåpen – det vil si en siste utvei.

Den legendariske manusboka

Adventures in the Screen Trade (William Goldman, 1983)
En av de legendariske manusbøkene er Adventures in the Screen Trade, av den legendariske manusforfatteren William Goldman (Butch Cassidy and the Sundance Kid, All the President’s Men, Maverick m.fl.), og den er ikke engang en manusbok.
 
Så hva er det da? Dette er Goldmans memoarer, per 1983. Grunnen til jeg må regne den som en manusbok, er at han raust inkluderer noen ord om hvordan man (eller iallfall William Goldman) skriver manus, hvilket er en leksjon fra en av de definitive mesterne.
(Min teori er at det er umulig for en manusforfatter å skrive en selvbiografi uten også å skrive om hvordan man jobber. Liv og «arbeid» går altfor mye opp i hverandre til å la være. Arbeidsprosessen er personlig, definerende, og mystisk. Det er muligens det spørsmålet mesterne oftest blir stilt i møte med andre manusforfattere.)
Nær samtlige av Goldmans produserte manus går for å være av høy kvalitet, og boka inkluderer ett av hans aller beste – Butch Cassidy and the Sundance Kid. Det stemmer. Hele manuset er med i boka. Det er et fantastisk manus å lese (Goldman er også en anerkjent prosaforfatter). Og, dette er en floskel, men du kan faktisk se filmen spille seg ut foran deg, takket være hans subtile direksjoner for klipp og foto. Dessverre skriver man ikke manus på denne måten lenger, om man noen gang gjorde det.
Han starter ikke en gang scenene med «INT.» eller «EXT.».
 
Han deler ikke engang manuset inn i scener.
 
Goldman skriver tagninger. Han skriver film.
 
Resten av boka er like velskrevet som manuset. Goldmans liv er en inspirasjon for enhver manusforfatter, men også en formaning. Innholdet veksler mellom store oppturer og ditto nedturer, og fortellerformen er preget av kynismen hos en som har vært i «krigen» litt for lenge. Det er tydeligvis røft der oppe i elitedivisjonen.
 
Han filosoferer over tingenes tilstand, og backer sitt syn med med eller mindre vilkårlige statistikker og lister. Som vitenskap er det tvilsomme greier, men som litteratur er det kostelig. Hollwood er et sted som er fullt av galskap, ser det ut til. Og Goldmans forklaring er etter hvert blitt en velkjent beskrivelse av Hollywood:
 
Nobody knows anything.
Legendarisk!

Den kule manusboka

Dan O’Bannon’s Guide to Screenplay Structure (Dan O’Bannon with Matt R. Lohr, 2012)

En annen manusbokforfatter (foruten Blake Snyder) som døde i 2009 var Dan O’Bannon (1946-2009), og i likhet med Snyder var han en av de som hadde en karriere som manusforfatter å slå i bordet med. O’Bannon er en fantastisk ydmyk fyr, som ikke er redd for å innrømme at han ikke vet alt. Tvert i mot begynner han boka med å fortelle om hvor slitsomt det var å ikke ha peiling, og måtte finne opp kruttet på nytt hver gang han begynte på et manus. Det måtte da finnes enklere måter å gjøre dette på? Han forteller om sin jakt etter innsikt og deler sine funn med oss. Han sverger på at han selv brukte sin egen metode, og at hvert eneste av de manusene han skrev «fungerte», fordi modellen fungerer.

O’Bannon gjengir også et par mystiske sider fra ett av sine mer kuriøse manus, som… Ja, han demonstrerer med stor tydelighet at det viktigste er å formidle filmen på papir, med alle midler – inkludert rare marger.

Han påstår at han egentlig hadde lyst til å holde igjen det viktigste, det han kaller «hedonistic adaption», men at kona overtalte ham heldigvis til å ta med det også.

Dan O’Bannon gikk med bukseseler og sløyfe, hans første film Dark Star er co-skrevet og regissert av John Carpenter, og O’Bannon spiller selv en av hovedrollene, som den paranoide romfareren Pinback. Med andre ord tyder svært mye på at Dan O’Bannon var en kul fyr, og derfor er boka hans den kule manusboka.

Og dessuten har Roger Corman skrevet forordet.

O’Bannon kaller sine få, simple prinsipper for «Dynamic Structure». Modellen er enkel og utvilsomt «riktig», men selv finner jeg at det er noe som mangler. Det er noen detaljer her som O’Bannon lar være å ta med, ting han kanskje anser som selvsagte, eller kanskje han ikke en gang tenker over dem selv. Han var en dyktig manusforfatter (og regissør), så jeg er ikke i tvil om at hans metode virker, men kan hende virket den aller best for ham selv. Hvilket leder meg til følgende konklusjon: Alle kan lage sin egen modell, og det kan du gjøre ved å studere noen filmer du liker, se hva de har til felles, og forsøke å bruke de samme fellestrekkene i det du selv skriver. Det var vel det folk gjorde før manusbøkene kom? Er det ikke det musikere gjør? Forfattere? Poeter? Noen av dem, i hvert fall.

Men boka inneholder et par ting til som gjør at den kanskje ikke er så bortkastet likevel: For det første er det en underholdende og litt tankevekkende fortelling om en manusforfatters karriere. For det andre gir han et kort resymé av en del alternative modeller som du like godt kan regne inn i allmenndannelsen med en gang: Robert McKee, Lajos Egri, Syd Field og Howard & Mabley. Også er det den der med hedonistic adaption, da. Jeg har ikke sett det noe annet sted.

Dan O’Bannons medforfatter, Matt R. Lohr, var en manusstudent ved Chapman University, der O’Bannon underviste. Da O’Bannon døde i 2009, hadde han skrevet et utkast til denne boka. I samarbeid med O’Bannons enke, Diane O’Bannon, påtok Lohr seg å ferdigstille den. Og takk og pris for det. For det er en kul bok.

Den siste manusboka

Save the Cat – The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need (Blake Snyder, 2005)

Blake Snyder (1957-2009) var en håndverker som hadde mange triks å lære bort, ikke minst hvordan du skal selge ei manusbok. Save the Cat! fra 2005 har en undertittel som er vanskelig å ignorere: «The Last Book On Screenwriting You’ll Ever Need». Hva mente han egentlig med det? Jeg undres, fordi han skrev vitterlig to bøker til, og selv om de ikke er absolutt obligatoriske, så er de vel ikke mindre anvendelige enn de fleste andre manusbøker? Hans salgstriks er naturligvis det han ikke skriver, men som ligger implisitt: Du trenger denne boka.

Og det er ikke helt riktig.

Men ikke helt feil heller.

Save the Cat! skiller seg fra de fleste manusbøker, ved at Blake Snyder selv hadde vært i krigen. I over 20 år levde han godt som manusforfatter i Hollywood, og han hadde mer praktisk erfaring enn de fleste. For fagfolk som Snyder går det et skarpt skille mellom det som virker og det som ikke gjør det. Snyder bryr seg ikke om kunstneridealer, her handler det om hva som må til for at publikum ikke skal føle seg snytt. Snyder ville aldri ha skrevet manuset til Hiroshima Mon Amour, men heller ikke til Dis. Han velger de trygge løsningene. Trygge, men effektive.

Snyders store bidrag til manusbøkenes teoretiske kanon er «Blake Snyder’s Beat Sheet» (forkortet til BS2), der han deler handlingen i en spillefilm inn i 15 trinn, fra Opening Image til Final Image. Alle historier handler om endring, og de 13 beat-ene i mellom, utgjør både et rammeverk og et begrepsapparat som hjelper deg til å strukturere denne prosessen på en måte som framstår som effektiv og (paradoksalt nok) organisk.

Snyder prøver seg på noen forklaringer på hvorfor det må være slik, men det spiller mindre rolle. Det viktigste er at det faktisk er slik. Dette fungerer. Og det er rom for storhet innenfor denne strukturen! Spiker kan du bruke til både slott og hytter, og Snyder er som en snekker som vet hvordan du slår i en spiker, men ikke hvorfor det bør gjøres akkurat slik. Men hvem bryr seg vel om det hvorfor når det du vil er å bygge et hus?

Alle som har hatt sommerjobb hos håndverkere vet at de gjennom årenes løp har lært seg en del personlige triks. Det er mange veier til Rom, men om du bare velger en som fører fram så trenger det ikke være mer komplisert enn som så. Og Snyder kan jammen sine triks, og hans er slett ikke noe dårligere enn andres. Om du ikke skriver et mesterverk ved hjelp av BS2, så er det sannsynligvis deg det er noe i veien med, ikke BS2.

Uavhengig av hvordan du skriver deg fram til siste side, vil BS2 være et verdifullt analyseverktøy før du tar fatt på neste utkast. Du er nødt til å øve for å bli god til å bruke et verktøy (selv en hammer!), og i begynnelsen kan et spesialverktøy kjennes unaturlig eller til og med ineffektivt om du ikke kan kunsten. Vil du få fullt utbytte av BS2 må du bruke det igjen og igjen, og en dag føles det kanskje så intuitivt at det lar deg få mesterverket ned på papiret.

Og det var omtrent så mange analogier til håndverksfag jeg kom på i farten.